Amnesti for Ernas flyktninger

DA KOMMUNALMINISTER Erna Solberg for halvannet år siden begynte å kaste etiopiske ureturnerbare flyktninger på gata i vinterkulda for å fryse og sulte dem ut av Norge, vakte dette drastiske tvangsmiddelet i en allerede beinhard norsk flyktningpolitikk berettiget oppsikt og forargelse, også internasjonalt. Bondevik-regjeringen fortsatte bestrebelsene med en tilbakesendelsesavtale med ettpartistaten Etiopia. Dette lyktes paradoksalt ikke før landets autoritære statsminister Meles Zenawi kom under sterkt internasjonalt press i forbindelse med det skandaløse parlamentsvalget som ble gjennomført i Etiopia i mai måned. I dagene etter valget ble det åpnet ild mot fredelige studenters demokratidemonstrasjoner mot regjeringspartiet EPRDFs åpenbare valgfusk, og minst 36 ubevæpnede studenter ble drept, hundrevis ble skadet og landets allerede 15 000 politiske fanger fikk et tilskudd av 5000 nye internerte. Statsminister Meles er en gammel ringrev i å motstå protester om menneskerettighetsbrudd, og har funnet formelen for å berolige halvhjertede vestlige regjeringer som føler seg forpliktet til å vifte med humanismefanen. Han tilbød nå å ta tilbake alle de etiopiske flyktninger de ikke hadde klart å tvangsreturnere. Det første landet som entusiastisk kastet seg over åten Meles la ut, var selvfølgelig Norge! Erna Solberg gikk gledesstrålende ut og erklærte at dette var et gjennombrudd for hennes bestrebelser for å bli av med «vanskelig returnerbare flyktninger». Raskt ble det satt opp en liste med over 300 navn på etiopiere den norske regjeringen ville få ut, og statsminister Meles lovte å frembringe reisedokumentene.

I MELLOMTIDEN FANT det delvis statseide kunstgjødselselskapet Yara, et datterselskap av Norsk Hydro, at tiden var inne for å trampe i salaten gjennom hedre den samme upopulære statsminister Meles med den første African Green Revolution Yara Prize. De hadde latt seg imponere over fingerte tall fra det etiopiske landbruksdepartementet over produksjonsveksten. Til Yaras store overraskelse fikk den norske regjeringen nå kalde føtter i forhold til hyllesten av en mann som bevisst har forsterket den etniske oppdelingen og undertrykkelsen av det ulykkelige Etiopia for å beholde makten. Tilsynelatende en høyreist avskyhandling fra en norsk regjering opptatt av menneskerettigheter, at de ikke ønsker å feire en statsleder med blod på hendene. Det hadde absolutt vært fortjenestefull boikott av en absurd pristildeling, hadde det ikke vært for at den samme Bondevik-regjerings representanter nettopp hadde kysset statsminister Meles, hånd for å få sendt tilbake de såkalte ureturnerbare flyktningene. Vi som demonstrerte mot utdelingen kunne observere hvordan Meles sikkerhetsfolk fritt kunne stå i vinduene på Grand Hotell, bak norsk politibeskyttelse, og filme opposisjonelle etiopiere. De kunne lett sammenholde disse med navnene på Erna Solbergs liste, og med norsk tilretteleggelse forberede deres hjemkomst. I ukene før prisutdelingen fikk ansatte fra Etiopias ambassade i Stockholm fritt operere i det etiopiske flyktningemiljø i Oslo for å kartlegge motstanden. Selv Etiopias ambassadør tok seg bryet med en tur over kjølen for å understreke hvor viktig de synes det var at statsministeren uforstyrret fikk sin pris, og sendte deretter ut en løgnaktig pressemelding i Etiopia om at alle eksil-etiopiere støttet prisen til Meles!

DET ER GRUNN til å frykte at den nye rødgrønne regjeringen vil la den skandaløse hestehandelen med statsminister Meles om retur av mennesker som har søkt trygghet i Norge i opptil 10-12 år bare fortsette, og overlate til UDI og politiet å få blod på hendene, mens de selv kan tørke det av på den forrige regjering. Den eneste anstendig handling den nye regjeringen kan gjøre er å gi amnesti til alle «ureturnerbare» og «vanskelig returnerbare» flyktninger! Dette er den eneste måten man kan kaste av seg Solbergs lange skygge over flyktningepolitikken. Spania har tatt en modig beslutning om et amnesti, fremfor å stupe lengre ned i gjørma gjennom å gjøre avtaler med ledere som Meles, ulike Warlords i Somalia og marionettregjeringene i Afghanistan og (nord)-Irak. I Sverige fikk et krav om flyktningeamnesti stor folkelig oppbakking, men ble dessverre nettopp nedstemt av en allianse mellom sosialdemokratene og de konservative.