Amnesti for fred?

Det pågår for tida en debatt nasjonalt og internasjonalt om hvorvidt rettsforfølgelse av krigsforbrytere går på bekostning av fredsavtaler, og om det derfor i enkelte tilfeller bør gis amnesti til krigsforbrytere for å sikre fred. Amnesti for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord (heretter internasjonale forbrytelser) er imidlertid i strid med internasjonal humanitær- og strafferett. Rettergang og rettferdighet er viktig for å sikre varig fred; straffeforfølgelse av internasjonale forbrytelser har en forebyggende effekt og det er en juridisk og moralsk plikt til å straffeforfølge krigsforbrytere. Noen forbrytelser er så grove at de ikke kan forbli ustraffet, og det internasjonale samfunnet må sende et klart signal om at dette er uakseptable handlinger.

Med etableringen av flere internasjonale krigsforbryterdomstoler de siste 15 åra startet en debatt om fred versus rettferdighet. Ved opprettelsen av de internasjonale krigsforbryterdomstolene ble enkeltindivider stilt til ansvar for internasjonale forbrytelser for første gang siden Nürnbergprosessen.

Noen vil hevde at inngåelse av fredsavtaler må ha prioritet foran rettergang. Fredsavtaler forutsetter at alle partene i konflikten deltar i prosessen, men ettersøkte krigsforbrytere kan være uvillige til å delta i fredsforhandlinger på grunn av frykt for å bli stilt for retten. Amnesti blir derfor av enkelte vurdert som den enkleste løsningen for å sikre en fredsavtale. Erfaring har imidlertid vist at amnesti ikke er noen garanti for varig fred. Som en del av Lomé-fredsavtalen for Sierra Leone i 1999, ble opprørsgruppen RUF (Revolutionary United Front) og dens ledere gitt amnesti, i tillegg til regjeringsmakt og ansvar for å forvalte landets naturressurser. RUF-leder Foday Sankoh ble utnevnt til visepresident og leder for landets kommisjon for ressursforvaltning. På tross av dette gjenopptok RUF sine angrep på regjeringssoldater og sivile kort tid etter inngåelsen av Lomé-avtalen. Dette er dermed et godt eksempel på at amnesti og straffefrihet ikke er tilstrekkelig i seg selv for å sikre langsiktig fred og forsoning. Amnesti blir et kortsiktig middel for å få fred, men tar ikke fatt i årsakene til at konflikt brøt ut eller overgrepene som har blitt begått under konflikten, noe som er nødvendig for å skape varig fred og forsoning.

For å sikre varig fred er rettergang og opplevelsen av rettferdighet helt sentralt. Ansvarliggjøring for tidligere overgrep er en forutsetning for å skape forsoning etter væpnet konflikt. I økende grad blir amnesti og straffrihet for grove brudd på internasjonal sett som et hinder for fredsbygning og stabilitet etter konflikt. Empirisk analyse viser at en mer varig fred oppnås gjennom straffeforfølgelse av internasjonale forbrytelser (se blant annet Lie, Binningsbø, Gates, (2007), «Post-Conflict Justice and Sustainable Peace»).

Straffeforfølgelse av internasjonale forbrytelser kan også ha en forebyggende effekt. Straffeforfølgelse er helt sentralt for å forhindre at væpnede parter i framtidige konflikter tyr til overgrep for å nå sine mål. Opprettelsen av en permanent internasjonal straffedomstol (ICC), som stiller individer til ansvar for internasjonale forbrytelser, kan synes å være et resultat av en økende forståelse om at rettergang og konsekvent straffeforfølgelse er nødvendig for å forebygge framtidige internasjonale forbrytelser og for å oppnå langsiktig fred og sikkerhet.

I tillegg har man en moralsk plikt til å rettsforfølge internasjonale forbrytelser. Det er en utbredt oppfatning i samfunnet at krigsforbrytelser skal straffes. Enkelte forbrytelser – slik som systematisk voldtekt, overgrep, drap, etnisk rensing, amputering av hender og føtter, bortføring og rekruttering av barn som soldater – er for grusomme til å forbli ustraffet. Det er utenkelig i dag om krigsforbrytere fra andre verdenskrig og konflikten i det tidligere Jugoslavia aldri var blitt stilt til ansvar og dømt for de overgrep som ble begått.

Sist men ikke minst har vi et juridisk ansvar for å rettsforfølge krigsforbrytelser. Internasjonale konvensjoner, herunder Genèvekonvensjonene, pålegger stater en plikt til å straffeforfølge individer mistenkt for brudd på internasjonal straffe- og humanitærrett. Fortalene til ICC-Statuttene (2002) pålegger også stater en plikt til å rettsforfølge personer som er mistenkt og tiltalt for brudd på internasjonal strafferett. ICC kommer først inn dersom stater ikke kan eller selv genuint vil etterforske borgere mistenkt for internasjonale forbrytelser. Videre skal ICC kun initiere etterforskning dersom man tror at dette vil tjene internasjonal rettferdighet.

Domstolen har et juridisk og ikke et politisk mandat, men det legges her til rette for en bredere helhetsvurdering av den enkelte situasjon, herunder spørsmålet om hva som vil være det rette tidspunktet for en eventuell rettsforfølgelse.

Debatten om fred versus rettferdighet er ikke minst aktuell i forbindelse med pågående diskusjoner om situasjonen i Nord-Uganda. Konflikten i Nord-Uganda har pågått i over 20 år, og har vært preget av grove overgrep og brudd på menneskerettigheter. Mer enn 20.000 barn har blitt bortført og brukt som soldater eller sexslaver. ICC har utstedt arrestordre for de fem øverste lederne av opprørsgruppen LRA på grunnlag av mistanke om krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Samtidig har LRA-lederne framsatt krav om amnesti for disse forbrytelsene i de pågående forhandlinger om en fredsavtale for Nord-Uganda. Kritiske røster har derfor anklaget ICC for å være et hinder for fred i Nord-Uganda. Disse anklagene er feilaktige. Gjentatte forsøk på å inngå en fredsavtale mellom LRA og myndighetene i Uganda de siste 20 åra har mislyktes.

LRA kom først til forhandlingsbordet da ICC iverksatte etterforskning av situasjonen og etter hvert utstedte arrestordre på fem av lederne. I den pågående konflikten i Uganda blir kjernen i spørsmålet derfor ikke hvorvidt ICCs arrestordre utgjør et hinder for en snarlig fredsavtale, men heller hvordan man kan få til en langsiktig fredsløsning, der et av premissene må være å hindre straffrihet for grove internasjonale forbrytelser.

Fred og rettferdighet er ikke motstridende mål. Vi har et juridisk og moralsk ansvar for å straffeforfølge krigsforbrytere. Straffefrihet for internasjonale forbrytelser er ikke et alternativ, men straffeforfølgelse må gjennomføres på en måte som bidrar til fred og forsoning – og ikke slik at rettsforfølgelse blir et hinder for å oppnå fred og forsoning. Spørsmålet blir derfor ikke om straffesak skal iverksettes, men heller når og hvordan dette skal skje. Vi trenger ikke å velge mellom fred og rettferdighet.