Amnesty - for hvem?

Amnestys kampanje mot kjønnsbasert vold er problematisk, skriver Jack Wang

FAR KIKKER STADIG ned på meg fra veggen i finstua, godmodig under sixpencen. Han er knipset på trappa foran huset, med kaffekopp og pipe mens han lener seg bedagelig mot veggen. Det må ha vært på begynnelsen av 60-tallet, for han har sitt ravsvarte hår i behold. I bakgrunnen, ved uteplassen ved vedskjulet, kan mamma skimtes så vidt. Hun sitter sammen med ei kone far kalte «Leppa», og som han derfor mente det var best å holde seg unna. Bildet er tatt akkurat i det denne kvinnen lener seg frem og letter på solbrillene. Mamma, som har oppspilte, stirrende øyne, har slått hendene for munnen i forskrekkelse. Hun ante ikke at han «Ole» var sånn! Jeg blir minnet om dette bildets eksistens av en reportasje i et tidsskrift for Fagforbundet. Her kan jeg lese at selveste Amnesty International har engasjert seg i det som kalles «kjønnbasert vold», enda det er så upresist at det er vemmelig; alle veit jo at det dreier seg om voldelige mannfolk! Den tid er forbi da kjerringa kan bankes uten innblanding; en gang kunne voldsmannen slippe testosteronet løs og helseslå kjerringa bak hjemmets fire vegger, for det var ingen som brydde seg likevel. Nå er julinga offentlig anliggende med krisesentere i de store byene, nasjonal lovgivning mot faenskapet, og altså selveste Amnesty International som aktør på den rundjultes parti. Det skulle bare mangle, sier noen. Men jeg vet ærlig talt ikke. Samtidig som vi ikke kan leve med en situasjon der tortur er legitimt privat anliggende, er Amnestys engasjement aldri så lite problematisk. Fra en rolle der de engasjerer seg mot systemenes organiserte pinsler, har de nå tatt skrittet inn i privatsfæren for å ta den krenkedes parti i samlivet. Spørsmålet er om det er særlig lurt. Spørsmålet er også om problemet virkelig er så stort som Amnesty hevder. Klikker jeg meg inn på nettsidene deres eksponeres jeg for kampanjen på en så grufull måte at jeg forskrekkes. En hel serie bunadskledde kvinner, som alle er rundjulte etter alle kunstens regler, står frem med plakater med tall så forferdelige at de kan ta pusten fra en. Hver fjerde kvinne bankes av typen sin, hevdes det. Hver tiende voldtas. Like mange har opplevd livstruende vold. Med blåveiser og skrubbsår og knekte neser og bloduttredelser står de bunadskledde frem med sitt budskap, og Fagforbundets nestleder, Gerd Kristiansen, uttaler at som anstendige borgere er vi nødt til å ta disse kvinnenes parti. Sammen med henne er generalsekretæren i Amnesty, Petter Eide. Han sier at det som er mest forstemmende er at kommunene ikke har tatt problemet på alvor. Verstingen er Sande, der er det mindre enn én kvinne som utsettes for vold, sier han, og makan til faktavegring har Eide ikke opplevd...

Artikkelen fortsetter under annonsen

NEIVEL. MEN NÅR denne julinga nå engang er satt på dagsorden som heit politisk sak av selveste Amnesty, tvinges jeg til refleksjon. Derfor henvender jeg meg til Nibr, Norsk institutt for By og Regionforskning, som har foretatt undersøkelsen, for å få vite hva de baserer seg på. Jeg blir fortalt at det dreier seg om et spørreskjema som er sendt et representativt utvalg av norske kvinner og menn. Basert på svarene som har kommet inn er konklusjonene trukket. Et av spørsmålene lyder: Har du i løpet av ditt samliv opplevd fysisk eller psykisk vold eller trusler om slik vold? Ja, svarer hver fjerde kvinne, og dermed kan konklusjonen altså trekkes, og Amnesty engasjere seg.Tenker jeg så på mitt eget 13-årige samliv blir jeg faktisk engstelig. For det har jo gått ei kule varmt fra tid til annen, det står ikke til å nekte. Og derfor er det ikke urimelig om også jeg puttes i bås med de som truer med vold, enda jeg bestreber meg på å være en bra kar, det er ikke det. Likevel kan jeg huske minst en gang da jeg høylydt ønsket min kone dit pepperen gror, eller lukt ned i det rødglødende helvetet, for å være presis, så vrang som hun var. Eller som han sa, gullbryllupsjubilanten, som skulle holde tale: «Ikke én dag har jeg tenkt på skillsmisse. Mord derimot...»Nå har Amnesty altså plassert oss begge på listen over torturister. Det er naturligvis et ubehagelig selskap, det må innrømmes, i hvertfall når en tar i betraktning de andre som befinner seg der. Og naturligvis slår det meg også at Amnesty med dette kan komme i skade for å ramme seg selv i større grad enn de støtter de torturerte, fordi deres integritet i så stor grad er avhengig av at de kan skille snørr fra bart og krangel fra forbrytelse.Dette tenker jeg på under min fars godmodige blikk på veggen der oppe, hvor også mamma befinner seg, sjokkert fordi denne «Leppa» akkurat har vist henne blåveisen sin. Mamma ante ikke at han «Ole» var sånn. Og spørsmålet er fremdeles om han var det.