Amnesty - for hvem?

Amnestys kampanje mot kjønnsbasert vold er problematisk, skriver Jack Wang

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FAR KIKKER STADIG ned på meg fra veggen i finstua, godmodig under sixpencen. Han er knipset på trappa foran huset, med kaffekopp og pipe mens han lener seg bedagelig mot veggen. Det må ha vært på begynnelsen av 60-tallet, for han har sitt ravsvarte hår i behold. I bakgrunnen, ved uteplassen ved vedskjulet, kan mamma skimtes så vidt. Hun sitter sammen med ei kone far kalte «Leppa», og som han derfor mente det var best å holde seg unna. Bildet er tatt akkurat i det denne kvinnen lener seg frem og letter på solbrillene. Mamma, som har oppspilte, stirrende øyne, har slått hendene for munnen i forskrekkelse. Hun ante ikke at han «Ole» var sånn! Jeg blir minnet om dette bildets eksistens av en reportasje i et tidsskrift for Fagforbundet. Her kan jeg lese at selveste Amnesty International har engasjert seg i det som kalles «kjønnbasert vold», enda det er så upresist at det er vemmelig; alle veit jo at det dreier seg om voldelige mannfolk! Den tid er forbi da kjerringa kan bankes uten innblanding; en gang kunne voldsmannen slippe testosteronet løs og helseslå kjerringa bak hjemmets fire vegger, for det var ingen som brydde seg likevel. Nå er julinga offentlig anliggende med krisesentere i de store byene, nasjonal lovgivning mot faenskapet, og altså selveste Amnesty International som aktør på den rundjultes parti. Det skulle bare mangle, sier noen. Men jeg vet ærlig talt ikke. Samtidig som vi ikke kan leve med en situasjon der tortur er legitimt privat anliggende, er Amnestys engasjement aldri så lite problematisk. Fra en rolle der de engasjerer seg mot systemenes organiserte pinsler, har de nå tatt skrittet inn i privatsfæren for å ta den krenkedes parti i samlivet. Spørsmålet er om det er særlig lurt. Spørsmålet er også om problemet virkelig er så stort som Amnesty hevder. Klikker jeg meg inn på nettsidene deres eksponeres jeg for kampanjen på en så grufull måte at jeg forskrekkes. En hel serie bunadskledde kvinner, som alle er rundjulte etter alle kunstens regler, står frem med plakater med tall så forferdelige at de kan ta pusten fra en. Hver fjerde kvinne bankes av typen sin, hevdes det. Hver tiende voldtas. Like mange har opplevd livstruende vold. Med blåveiser og skrubbsår og knekte neser og bloduttredelser står de bunadskledde frem med sitt budskap, og Fagforbundets nestleder, Gerd Kristiansen, uttaler at som anstendige borgere er vi nødt til å ta disse kvinnenes parti. Sammen med henne er generalsekretæren i Amnesty, Petter Eide. Han sier at det som er mest forstemmende er at kommunene ikke har tatt problemet på alvor. Verstingen er Sande, der er det mindre enn én kvinne som utsettes for vold, sier han, og makan til faktavegring har Eide ikke opplevd...

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer