RETTFERDIGHET: Min observasjon er at nordmenn flest er opptatt av rettferdighet.- nasjonalt og internasjonalt - skriver ChristianTybring-Gjedde i dette svaret til John Peder Egenæs, leder i Amnesty Norge. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
RETTFERDIGHET: Min observasjon er at nordmenn flest er opptatt av rettferdighet.- nasjonalt og internasjonalt - skriver ChristianTybring-Gjedde i dette svaret til John Peder Egenæs, leder i Amnesty Norge. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Debatt: Utenriks

Amnesty som godhetens apostel

Det er visstnok ikke grenser for hvor selvsentrert og usolidarisk Norge opptrer.

Meninger

Norges atferd internasjonalt følges med argusøyne av en lang rekke organisasjoner. Og kritikken sitter ofte løst. Det er slik det bør være.

Demokratiet er avhengig av et aktivt og engasjert sivilsamfunn, og i Norge sikrer vi dette blant annet gjennom bevilgninger over statsbudsjettet. Amnesty International er en av disse organisasjonene.

I Dagbladet onsdag 27. september retter lederen for Amnesty Norge, John Peder Egenæs, et voldsomt skyts mot dagens regjering og gir Norges internasjonale engasjement det glatte lag.

Det er visstnok ikke grenser for hvor selvsentrert og usolidarisk Norge opptrer. Egenæs hevder å representere verdens undertrykte, og gjennom ideologisk dogmatisme tar han på seg rollen som globalt menneskerettighetspoliti. Og Norge står til stryk, må vite. Og hva beror så anklagen på? Jo, regjeringen setter Norges interesser først og gir blaffen i de som lider, undertrykkes eller flykter fra krig.

Og listen over Norges unnlatelsessynder er lang. Kina, Russland, USA bryter alle systematisk menneskerettighetene uten at vi fordømmer og bryter kontakten. Egenæs ordlegger seg som en sneversynt trane i spurvedans, en aktivist som velger å forstå verden i et svart-hvitt-perspektiv. De gode mot de onde. Og det finnes ingenting midt imellom. De gode er organisasjoner som han selv representerer. Stolt, rakrygget, prinsipielle og glade i mennesker. Særlig de på politikkens venstreside. De onde er representert ved stormakter, forsvarsindustrien, Israel, kapitalister og klimasvin. Og unntaksvis et og annet diktatur.

Det er noe som skurrer når Amnestys leder forsøker å framstille seg selv som godhetens apostel. Det virker noe hult. Når ektefølt engasjement blir synonymt med politiske anklager mot de privilegerte, mister han troverdigheten som de undertryktes forsvarer. Min observasjon er at nordmenn flest er opptatt av rettferdighet. Nasjonalt og internasjonalt. Vi ønsker å hjelpe mennesker i nød, og vi ønsker å bidra i ulike sammenhenger. Vi forstår at vi er privilegerte, og til tross for en verbal kamp om en krone mer i timelønn eller en krone mer i skattelette finnes det et hjerte for mennesker som ikke har det like godt for oss.

Det gjelder selvsagt også for regjeringen. Men i dette bildet er det mange forhold som spiller inn. Dersom målet er at flere mennesker skal få sine rettigheter respektert er det nærmest utelukket at dette vil skje dersom Norge velger høylytt å kritisere, avbryte næringslivssamarbeid eller bryte all kontakt med alle verdens land som i større eller mindre grad bryter menneskerettighetene. Paradoksalt ville også vårt eget land blitt rammet av en slik kompromissløs politikk.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden er mer usikker og ustabil enn på lenge. Det er vårt ansvar at Norge står best mulig rustet i møte med utfordringer på den internasjonale arena.

Vi er forpliktet til å tilrettelegge for at landet vårt har de beste muligheter globalt, gjennom alliansebygging, politisk og økonomisk samarbeid og handel. Det er høyst tvilsomt om verden blir et bedre sted dersom Norge velger å belære andre land i menneskerettigheter og demokratibygging.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook