AMPER STEMNING: Administrerende direktør i NHO Transport, Jon H. Stordrange og leder i Norsk transportarbeiderforbund, Roger Hansen
Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
AMPER STEMNING: Administrerende direktør i NHO Transport, Jon H. Stordrange og leder i Norsk transportarbeiderforbund, Roger Hansen Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Ampert i arbeidslivet

Høyrebølgen har gitt arbeidsgiverne blod på tann. Nå angripes avtaler og rettigheter på bred front, samtidig som økt kriseforståelse etterlyses, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Det skjer ikke så brutalt som den gang Margaret Thatcher knuste fagforeninger i Storbritannia. Vi har tross alt den norske modellen som er besunget og bejublet og som sørger for dannede forhold i arbeidslivet. Norske fagforeningsledere er nokså samarbeidsvillige og skjønner kapitalismens og den globale tidsalders behov. Men tidene har skiftet. De klassiske arbeidere er på defensiven. Ungdommene vil bli akademikere og synes at avtaler og fagforeninger er noe herk, helt til de trenger dem. Samtidig er det synlige tilløp til økende appetitt blant arbeidsgivere og i regjeringen for å innskrenke fagforeningers makt. Det har fagforeningsledere merket seg.

I flere uker har vi vært vitne til Norsk Transportarbeiderforbunds blokader av ulike havner. Forbundet står beinhardt på kravet om at medlemmene skal ha fortrinnsrett til laste- og lossearbeid. Styreleder ved Oslo Havn, Bernt Stilluf Karlsen, vil ta et oppgjør med dagens tariffbestemte ordninger som han mener er fra en forgangen tid. Han kaller transportarbeidernes talsmenn for gamle kommunister og vil bruke andre arbeidstakere til å gjøre jobben. NHO oppfordrer til det havnearbeiderne oppfatter som streikebryteri som et mottrekk til LO-støttede sympatistreiker. KS forbereder et nytt slag når det gjelder lærernes arbeidstidsordninger. Tidligere forsøk har strandet. KS vil endre regler som hemmer fleksible arbeidstidsløsninger i den enkelte kommune og på den enkelte skole.

Spekter har stevnet Norsk Sykepleierforbund for brudd på fredsplikten og heier kraftig på den blåblå regjeringen for å gjøre noe med arbeidsmiljøloven. Direktør Anne-Kari Bratten lar sjelden en anledning gå fra seg til å si hva hun mener om NSFs innbitte motstand mot å la medlemmene jobbe oftere enn hver tredje helg. Dessuten ønsker Spekter en arbeidstidskommisjon. Civita gir i kronikker og publikasjoner uttrykk for at arbeidstidsavtalene i offentlig sektor skaper rigiditet og ressurssløsing. Det gjelder både lærere, sykepleiere og politi. De fleste i disse yrkesgruppene er medlemmer av Unio som skal ha sin årlige konferanse i morgen og fredag. Der skal Erna Solberg være gjest. Hun har lovet å satse på lærerne og på kompetent personell i helsesektoren. Unio-leder Anders Folkestad vil ventelig spørre henne hvordan en slik satsing skal foregå når arbeidsgivermotpartene og høyreideologiske tenketanker egger til strid med de samme grupper. I luftfarten har SAS gjennomført historisk lønnskutt blant sine ansatte. Alternativet var angivelig konkurs. Norwegian ansetter thailandsk kabinpersonale til lønninger som er brøkdelen av norske. Gjør ikke Norwegian-sjef Bjørn Kjos det, kan ikke hans norske selskap konkurrere på de store markeder.

Regjeringen forbereder sakte, men sikkert sine lovede endringer. Et arbeidstidsutvalg skal på plass. En produktivitetskommisjon likeså. Regjeringer som setter ned kommisjoner har som regel en plan.

På Spekter-konferansen mandag foreslo tidligere arbeidsminister og helsestatsråd Bjarne Håkon Hanssen, nå i First House, å sette ned en eldrekommisjon. Hanssen tegner et bilde av framtida som forutsetter ytterligere effektivisering i arbeidslivet, et lengre yrkesaktivt liv, en allerede avtalt høvling av pensjonene og andre ordninger i velferdsstaten. Han peker på det faktum at antall eldre i ulike alderskategorier vil fordoble seg i de nærmeste tiår. Skal vi kunne tilby befolkningen de samme helse- og omsorgstjenester og ha like mange ansatte per klient og pasient, må en tredel av framtidige ungdomskull søke seg til bransjen. Da vil selvfølgelig det øvrige arbeids- og næringsliv gå i stå. Følgelig må noe gjøres. Hans gode råd til arbeidsgivere og politikere er at de må skape en forståelse for nødvendige endringer før man presenterer forslagene til endringer. Det nytter ikke, som eksempelvis helseminister Bent Høie gjorde, å snakke om økte egenandeler på visse type helsetjenester før han har presentert hvorfor det er nødvendig. Vi må skremmes først. Og så, i neste omgang, svelger vi de bitre piller.

Hanssen er neppe ute i usselt ærend. Men budskapet minner om det vi har hørt siden år 2000, den gang en reformivrig Jens Stoltenberg igangsatte pensjonsreformen. Det blir for mange eldre i forhold til yrkesaktive. Vi må derfor jobbe mer og jobbe lenger. Kvinner må slutte å jobbe deltid. Sykepleiere må jobbe flere helger. Havnearbeidere må slutte å stoppe arbeidet under dyre lunsjer, ellers kommer sultne filippinere og tar jobben fra dem. Lærerne må vinke farvel til sin velsignede leseplikt, som gjør livet levelig som lektor i norsk og matte.

Selv i verdens rikeste land, hvor deltakelsen i arbeidslivet er høyest i verden, må vi løpe fortere. Særlig våre barn. Vi må ha mindre sand i maskineriet i form av avtaler og lover som setter grenser for de hurtigst løpende og de grådigste. Mange husker Thorbjørn Jaglands feilaktige konstatering i 1998 om at vi var inne i en «ArbeiderparTID». Nå må vi kanskje slå fast at vi er i en «arbeidsgiverTID».