Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Amundsen og sjamanen

Vakker historie fra Nord-Sibir, om et menneske som rives mellom to kulturer.

BOK: Historieprofessor Knut Mykland har kalt slike bøker en «vederstyggelighet», mens Gordon Hølmebakk lanserte begrepet «bastardsjanger» da danske Dorrit Willumsen utga sin biografiske roman om Herman Bang. Antakelig vil de begge stille seg like kritiske til Jurij Rytcheus «Magiske tall», en dikterisk beskrivelse av Roald Amundsens «Maud»-ekspedisjon rundt 1920. Men slike innvendinger er av liten betydning.

Poetisk

Litteratur er ingen eksakt vitenskap, og sjangergrensene er flytende. Rene fagbøker, for eksempel biografier, skal være strengt etterrettelige. Men utover dette er historiske personer verken hellige eller opphøyde, helteskikkelser minst av alle.

I «Magiske tall» framstilles Roald Amundsen for øvrig som en tvers igjennom staut og hederlig mann, tolerant, vidsynt, uten plett og lyte. Dette er et bilde som nå hører fortida til, etter bøker og filmer som viser et langt mer nyansert bilde av den store oppdageren.

Men så utkom også Rytcheus roman første gang i 1984, da polfarerens stjerne fremdeles lyste relativt uplettet på historiens himmel.

Men pytt, vi snakker altså om skjønnlitteratur her. Boka forteller bakgrunnshistorien om en av de to små jentene fra den sibirske urbefolkningen som Amundsen tok med seg hjem til Norge etter «Maud»-ekspedisjonen, og som han seinere sendte fra seg. Dette er et av de elementene som har farget Amundsens rykte i nyere tid - at han kunne ta til seg to små barn, for siden å sende dem vekk. Og hva slags foreldre ville forresten gi fra seg barn på denne måten? Rytcheus bok tilbyr et vakkert og poetisk bakteppe her, som gjør alle smålige biografiske hensyn overflødige.

Tallenes magi

Sentralt i fortellingen står sjamanen og fangstmannen Kagot, far til den lille jenta Ajnana som siden skulle reise ut med Amundsen. Etter en personlig krise kommer han i kontakt med mennene på «Maud», mens skuta ligger innefrosset ved en liten kystboplass et sted i ødemarka i Nord-Sibir. Det er Nordpolen som er ekspedisjonens mål, men gjennom en lang vinter må Amundsen og hans menn vente på at isen skal gå opp. De trenger en kokk om bord. Den intelligente og tenksomme Kagot får jobben, og Amundsen blir som en stor hvit far for ham og datteren. Problemene oppstår når Kagot innføres i matematikkens kunst. Han misforstår totalt, blir besatt av tallenes magi og ender opp som manisk og forvirret.

Parallelt med dette kommer kommunismen for første gang til bosettingen, og Amundsen opplever ensporet tenkning også på politikkens område. Dette får ham igjen til å reflektere over sin egen, personlige besettelse - eventyrlysten, utfartstrangen.

Mentale skylapper

Skjebnene til urmennesket Kagot og verdensmannen Amundsen blir umerkelig sammenliknet på flere punkter i denne boka. Det hele er elegant og følsomt gjort, av en svært rutinert forfatter - som selv er ekspert på den arktiske urbefolkningens levevis.

Til slutt er det ikke mer enn rett og rimelig at Kagot, etter et slitsomt mellomspill i matematikkens vold, kommer til fornuft og finner tilbake til seg sjøl og sitt egentlige levesett.

Den ørkesløse jakten på det magiske tallet er en parallell til det rastløse, moderne menneskets evige søken etter sannhet og lykke. I likhet med kommunismens utopi og polfarerens ønske om å avsløre klodens hemmeligheter, er også dette et uttrykk for mentale skylapper og manglende ydmykhet. «Magiske tall» viser oss først og fremst den ytterst komplekse og fascinerende Kagot, en historisk person som - sammen med Amundsen - altså skildres med stor frihet. Og slik må det være, om litteraturen skal leve.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media