Anal utstøting

Hensikten til Matias Faldbakken, alias Abo Rasul, er åpenbart å provosere og sjokkere. Spørsmålet er om det lenger finnes noen tabugrenser å sprenge.

Denne romanen oser av anal fascinasjon, og det er vanskelig å se meningen med utgivelsen.

Abo Rasul griper fatt der han slapp i debutboka «The Cocka Hola Company». I innledningsscenen går den misantropiske Rebel til innkjøp av en agurk som han stapper opp i rektum i håp om at det skal høyne nytelsen når han onanerer. Misbruk av gode

råvarer, spør du meg, og var det ikke fordi metaforen virker foreldet i disse PC-tider, kunne man fristes til å hevde at de godt og vel 300 sidene som følger, er skrevet med selvsamme agurk. Så grisete og analfiksert er nemlig denne boka.

Forfatteren har i sannhet valgt seg pseudonym med omhu, og jeg vil anbefale forlaget å overveie om de skal trykke teksten på toalettpapir når boka kommer i paperback. For det er jo en gyllen regel at innhold og innpakning bør stå i stil med hverandre.

Hva salige Fredrik Ramm, han som kalte Sigurd Hoels «En dag i oktober» for «kloakklitteratur», skulle ha stilt opp med overfor «Macht und Rebel», kan man bruke lang tid til å spekulere på, og man blir direkte nostalgisk når man tenker tilbake på innledningsteksten i Karin Moes «Kjønnskrift», der forfatteren oppsøker en bokhandel på Karl Johan for å kjøpe en fyllepenn som hun kan stikke mellom kjønnsleppene slik at

skriften hun produserer kan bli kvinnelig til gagns.

Ingen grenser

Som den årvåkne leser nok har skjønt, vet jeg ikke helt hva jeg skal stille opp med overfor det aktuelle verket. Forfatteren er slett ikke uten talent, men jeg synes nok han

kunne ha anvendt det på en bedre sak. Problemet med bøker som «Macht und Rebel» er at de har så lett for å falle i den graven som forfatteren har ment å grave for andre, eller sagt med andre ord: selv å bli et symptom på de fenomenene som han tar et oppgjør med. Så overdrevent rå, ekkel og grovt pornografisk er denne romanen at det kritiske potensialet svekkes.

Å sprenge tabugrenser er gjerne blitt oppfattet som en modig og rosverdig handling fra forfattere og kunstneres side. Men spørsmålet er om det lenger fins noen slike grenser å sprenge. Rasuls hensikt er åpenbart å provosere og sjokkere ved å skildre mennesker som har lagt av seg ethvert moralsk ansvar.

Her er han på linje med den franske skandaleforfatteren Michel Houellebecq, som må antas å være en av Rasuls forbilder, men som etter mitt syn har langt mer å fare med. Som i Houellebecqs første bok er det tale om en utlevering av den aksjonistiske venstresiden, som levnes null ære både av de to hovedpersonene og av forfatteren selv. Mindre nådig er heller ikke forfatteren mot den globale kapitalismen. Et av hovedpoengene i boka (som neppe kan sies å være originalt) er at den siste har null problemer med å suge opp alt som måtte forefinnes av subversiv aktivitet fra den antikapitalistiske undergrunnen. Et annet er at avstanden fra misantropisk misnøye med alt og alle lett kan havne i nazistiske

holdninger.

Anal fascinasjon

Handlingen er konsentrert om de to herrer Macht og Rebel. At en utskiftning av de to forbokstavene gir «Nacht und Nebel», er selvsagt ikke tilfeldig. I tillegg spiller en uappetittlig og særdeles omfangsrik herre med det treffende kallenavnet Feiten en sentral rolle. Han er pott og panne i det motkulturelle undergrunnsmiljøet. Av diverse grunner legger den misantropiske Rebel denne herren for hat og gjør etter hvert hva han kan for å gjøre livet hett for ham. Han allierer seg med Macht, og de to utklekker en finurlig plan for å lokke Feiten og hans kumpaner i en felle, en plan som får Paul Newmans og Robert Redfords i «Stikket» til å likne det rene klapp-på-kinnet. Av de to radarparene er jeg ikke i tvil om hvem jeg foretrekker.

Underveis kopuleres det over en lav sko, fortrinnsvis med pre-teenagere og fortrinnsvis i den åpningen som agurken ble plantet i ved bokas start. I det hele tatt oser hele boka av

anal fascinasjon, heri inkludert de avfallsproduktene som utstøtes analt. Språket er en salig blanding av sjargong, fyord, pisspreik og akademiske snurrepiperier.

Det er mulig at jeg er ute av takt med min tid, men jeg må ærlig innrømme at jeg har vanskelig for å se meningen med ei bok som denne.