Analyse av en nøktern virkelighetsflukt

En innledning til historien om rampete gutter i tegneserienes verden?

Det er endelig kommet ei hel bok om tegneserien «Tommy og Tigern», en i moderne tid ufattelig internasjonal suksess. Tja, ufattelig er vel dumt sagt, for suksessen er fattbar om man liker en oppløpen seksåring og hans tøytiger.

Grunnen til at denne boka er å anbefale, er at forfatteren tar utgangspunkt i en banal, men viktig tanke: «Tegneserier er - ja - tegneserier, og må leses (ses) på sine egne premisser.»

Og så går han i gang med en ren lærebok i serienes hundreårige historie, med den slående undertittelen «Om tigerstriper og tankestreker i en av verdens beste tegneserier».

Nye høyder

Deretter tar boka fatt på tegneserien som uttrykksform, altså fortellertekniske og strukturanalytiske sider ved mediet, som det står respekt av. Det kan se ut til at han har lest Irene Engelstads bok «Fortellingens mønstre», hvor hun gjennomgår hvordan en tradisjonell fortelling skapes. Når dette er overstått, og her er forfatteren vel pedagogisk, eller mest foredragsholdersk, kan leseren gå i gang med Tommy og hans tiger. Her viser forfatteren sin kjærlighet til de to tegneseriefigurene, unikt og ekte.

Etter en streit gjennomgang av serienes karakter, lesemåte og historiske sammenheng understreker Hauge Wattersons rike tegneseriekunnskap ved å hente fram klassiske striper fra Windsor McCay, Knøttene, Donald Duck, ja, selv Mads Don Martin.

Her understreker forfatteren virkelig Wattersons talent, hvor serieskaperen vet å bruke av det beste i mediet - ikke for å vise hvor flink han er, men snarere for å heve sine to barneskikkelser til stadig nye høyder.

Tommytommy

Hauge har også en interessant analyse av Tigern i Tommy og Tommy i Tigern, altså Tommytiger, Tigertommy - hvor de to heltene inngår i en høyere enhet. «Tigertommy er et barometer på Tommys følelses- og tankeliv. Gjennom denne gestalten kommer pjokkens aller innerste tanker fram. De visualiseres og verbaliseres gjennom Tigertommy.»

Enheten Tigertommy, Tigertiger, Tommytommy og Tommytiger er det jeg tror har gitt serien dens enorme suksess, og Hauge har derfor skutt blink - men likevel brukt dette for lite. Denne, og andre analyser i kapitlet, er nytenkte tanker, og mer verdt enn strukturanalysene og bokas Bibel-henvisninger.

Vennlig bok

Det er særlig i dette siste kapittelet forfatteren plumper uti, og jeg tror forlaget skulle satt noen bremser på Hauge. Det er en selvfølge at fortellere i den vestlige verden har Bibelen som utgangspunkt: Kampen mellom det gode og onde er åpenbar i alt fra Ragnarock til «Tommy og Tigern», via «Knoll og Tott» og superseriene. Det burde være unødvendig å gni dette inn.

Men alt i alt er dette ei vennlig bok om en tegneserie av stor kvalitet og dybde.