Analyserer katastrofer

Opplysende og overraskende om mennesker i katastrofer.

BOK: Amanda Ripley er en amerikansk journalist som har spesialisert seg på å skrive om katastrofer, og det har fått henne til å gå dypere inn i emnet. Resultatet er blitt denne boka, som har fått undertittelen «Hvem overlever – og hvorfor?».

Overraskende funn

Ripley tar utgangspunkt i flere store katastrofer i nær nåtid, blant annet 11. september, orkanen Katrina, tsunamien i 2004, flere flystyrter og «Estonia»-ulykken. Hun har intervjuet overlevende, snakket med redningsmannskaper – både profesjonelle og amatører – og analysert hendelsene for å finne ut hvordan de oppførte seg, hva de gjorde og om de kunne gjort noe annerledes. Og hun har snakket med psykologer og atferdsforskere for å finne ut hvordan vi reagerer når vi havner i en uforutsett og livsfarlig situasjon.

Det er mange ganske overraskende funn Amanda Ripley har gjort, og ganske ofte er det helt andre faktorer som spiller inn. To dager før Katrina nådde New Orleans, utsatte borgermesteren å gi ordre om obligatorisk evakuering, fordi han var bekymret for at myndighetene kunne holdes juridisk ansvarlige for økonomisk tap fra næringsdrivende som måtte stenge butikkene sine. De viste seg i etterkant at de ikke ville vært ansvarlige, men så kritisk kunnskap burde myndighetene uansett ha hatt på forhånd.

Hvor er trappa?

Og i World Trade Center var katastrofeberedskapen uhyre dårlig, selv etter terrorangrepet i februar 1993, da en bil full av sprengstoff gikk i lufta i parkeringshuset i kjelleren. I 2001 var det flere tusen mennesker i de to tårnene som ikke ante hvor trappene befant seg, og mindre enn halvparten av de overlevende hadde gått i trappene tidligere. Dessuten var opplæringen av de brannansvarlige elendig, og det hadde heller aldri vært gjennomført skikkelige øvelser.

Tankevekkende

«Når katastrofen rammer» er naturligvis ei bok som er vinklet på og for amerikanere, men den har svært interessante og tankevekkende opplysninger også for dem som aldri har opplevd noe dramatisk i stor skala. Ripleys konklusjon er at man etter å ha lest boka skal ha fått nærmere kontakt med det hun kaller «katastrofepersonligheten». Hun mener også at fornøyelsesparker burde by gjestene på virvelstormer, jordskjelv og tsunamier, så man kan bli kjent med katastrofepersonligheten sin i trygge omgivelser, og dermed stå bedre rustet til å takle en uventet situasjon når den måtte oppstå.