Ananas og kjærlighetssorg

Dagbladet kårer de 15 viktigste internasjonale filmene fra de siste 25 åra. «Chungking Express» fra 1994 kaprer fjerdeplassen.

Chungking Express» er en svimmel, blå storbyfabel fra Hong Kongs gigantiske boligkompleks Chungking Mansions. Filmen ble Wong Kar-wais store internasjonale gjennombrudd.

Quentin Tarantino har sagt at «Chungking Express» får ham til å gråte. Ikke fordi den er trist, men fordi han syns det er så rørende å kunne elske en film så høyt.

Tarantino har noe av æren for at «Chungking Express» ble det internasjonale gjennombruddet til Hong Kong-regissøren Wong Kar-wai. Han kjøpte filmen for distribusjon i USA, i likhet med kjøpere fra alle de store europeiske landene. Dette var den tredje filmen til Wong Kar-wai, og en film han gjorde for å få et avbrekk fra det tunge arbeidet med storfilmen «Ashes of Time», et påkostet sverdkampdrama som siden skulle floppe fullstendig, og som har blitt den Wong Kar-wai-filmen som færrest har sett.

Lavbudsjettsfilmen «Chungking Express», derimot, som tok tre måneder fra unnfangelse til premiere, gjorde Wong Kar-wai verdensberømt over natta. Han ble raskt identifisert som en av de mest originale og forfriskende stemmene i filmen på 1990-tallet, og som et av de største talentene i asiatisk film på lang tid.

WONG KAR-WAI utdannet seg som grafisk designer, fikk jobb som produksjonsassistent hos en tv-kanal, før han begynte å skrive manus til en rekke kommersielle Hong Kong-filmer på 1980-tallet. Han debuterte i 1988 med filmen «As Tears Go By», som ble en hyggelig suksess hjemme, og som ble vist i et av sideprogrammene på filmfestivalen i Cannes. «As Tears Go By», en film fra Hong Kongs underverden med klare paralleller til Martin Scorseses «Mean Streets», var en slags svenneprøve for Wong – en film der han fikk bevise at han kunne lage film. Den var hans mest konvensjonelle film, og den første og eneste som var filmet etter et ordentlig manus.

Heretter skulle Wong bevege seg bort fra de kjente sjangrene, og jobbe på en mer intuitiv, improvisert måte. Han fortsatte å skrive manus for andre, men på sine egne filmer jobbet han kun med skisser. Allerede med den neste filmen, «Days of Being Wild» (1991), skjønner vi hvor Wong er på vei: Mot en mer poetisk, dvelende og stemningsbasert film. En type film der handlingen ikke er så viktig. I stedet handler det om stemninger og situasjoner, om små flyktige øyeblikk og mer eller mindre pussige tildragelser. Ingen store, episke historier. Det er som et ekko fra en av Wongs store helter, det franske nybølge-ikonet Jean-Luc Godard, som – etter suksessen med den hippe gangsterfilmpastisjen «Til siste åndedrag» – åpnet sin andre film «Den lille soldat» med ordene: «Handlingens tid er over. Tiden for refleksjon har begynt».

ARBEIDET MED storfilmen «Ashes of Time», som skulle bli noe så usannsynlig som en poetisk kampsportfilm, var en påkjenning for Wong Kar-wai. På et eller annet tidspunkt møtte han veggen. Han trengte å gjøre noe annet. Komme seg ut av klipperommet. Resultatet ble «Chungking Express», en film han spilte inn på 23 dager, uten noe annet manuskript enn det han skrev hver kveld etter endt innspillingsdag. Likevel ble dette filmen som skulle definere ham mer enn noen annen. «Chungking Express» begynner på en bedragerisk måte:

Vi møter en kvinne med Humphrey Bogart-frakk, blond parykk og røde solbriller, som rekrutterer en gruppe indiske flyktninger til å smugle heroin. Det begynner som en actionfilm, hvor alt skjer i et så heftig tempo at kameraet nesten ikke klarer å holde følge. Men så stikker inderne av, og alt renner ut i sanden. Hun ender opp på en bar, hvor en politimann med kjærlighetssorg prøver å sjekke henne opp med å spørre om hun liker ananas på kantonesisk, mandarin og engelsk. Eksdama hans elsket nemlig ananas, og hver dag kjøper han en boks hermetisk ananas som går ut på dato 1. mai 1994 – én måned etter at det ble slutt. Hvis hun ikke har gitt lyd fra seg innen da, skal han spise alle 30 boksene og akseptere at alt, selv kjærligheten, har en utløpsdato.

«Den typiske situasjonen i en film av Wong Kar-wai», skriver den britiske kritikeren Tony Rayns, «er en sex-scene der en av partene ikke er til stede».

I «Chungking Express» er det kun én sex-scene (og den er ikke viktig), men hele filmen handler om mennesker som har blitt forlatt, og som lurer på om den de har blitt forlatt av, noen gang kommer tilbake. De teller dager, kjøper ananasbokser og snakker med vaskeklutene sine («Hvorfor gråter du?»). Mye av «Chungking Express» handler om en kvinne som låser seg inn i leiligheten til mannen hun er forelsket imens han er på jobb, og gjør trivielle ting som å vaske, skifte sengetøy og fylle på med fisk i gullfiskbollen. Ikke de store dramatiske hendelsene, med andre ord. Men det er likevel spennende. Og sensuelt. Hvordan er det mulig?

Den visuelle stilen til Wong Kar-wai er helt spesiell. Sammen med fotografen, australske Christopher Doyle, skaper han et visuelt uttrykk som er fullstendig genuint og særdeles iøynefallende. I 1994, da filmen ble laget (i Norge kom den på kino våren 1996), sa man at det var «MTV-estetikk»: Sterke farger, slående tablåer, skeive kameravinkler, utstrakt bruk av visuelle effekter som stop-motion, slow-motion etc., og en særdeles dominerende bruk av pop-musikk.

I «Chungking Express» er det den nesten skamløse bruken av Mamas and the Papas-låta «California Dreaming» og reggaelåten «Things in Life» (Dennis Brown) som gjør at du til tider får følelsen av å se på en utvidet musikkvideo.

Men filmene til Wong Kar-wai er alt annet enn overflatiske, og den høye «hipphetsfaktoren» som de uunngåelig har, overdøver ikke det faktum at han lager seriøse, og svært sjelden ironiske, filmer. De er elegante og sofistikerte og samtidig tiltalende som iørefallende poplåter.

Den lettere manierte visuelle stilen som vi ser aller tydeligst i «Chungking Express» og oppfølgeren «Fallen Angels» (1995), har siden blitt imitert og kopiert i så stor grad at Wong Kar-wai selv valgte å bevege seg i en annen og mer dempet retning i de påfølgende filmene. «Det er så mange andre regissører som ’gjør’ Wong Kar-wai for tida», sa Wong mens han jobbet med «In the Mood for Love» i 2000, «at det har blitt nødvendig for meg å gjøre noe annet». «Chungking Express» er likevel filmen som aller best fanger den hektiske energien og de mange sterke sanseinntrykkene som preger livet i Hong Kong. Like mye som en film om ananas og kjærlighetssorg, er det en ode til en by, en by hvor livet er så intenst at menneskene – ifølge Wong selv – går i ett med sine omgivelser.

PRISBELØNT: Regissøren Wong Kar-wai er kjent for «Happy Together» og «Chungking Express».