Anarkisten Ibsen

I Henrik Ibsens dramatikk, i den rekken av drama som omhandler en kritikk av de borgerlige dannelses- og samlivsformer, innebærer den individuelle frigjøring alltid en konfrontasjon med samfunnsordenen og den offisielle moral, som er garantert og opprettholdt av statsmakten og dens institusjoner. Den enkeltes frigjøringskamp er derfor i sin konsekvens også indirekte rettet mot staten som samfunnets «høyeste moralske uttrykk». Det er i dette overordnede og motsetningsfulle politiske perspektiv at Ibsen analyserer de moralsk-personlige, eksistensielle spørsmål i dramaene, med de nødvendige variasjoner som måtte følge av stykkenes forskjellige posisjon med hensyn til «tid og sted». I Ibsens syn på statsmakten og den etablerte politikk, i hans oppfatning av den politiske instans i kritikken, kan vi utover på 1860- og 1870- tallet iaktta en gradvis ny og endret forståelse av forholdet mellom stat og frihet; endringen viser seg i diktningen, men er klarest og mest programmatisk uttrykt i brev, taler og lignende. Det foreligger utvilsomt en produktiv vekselvirkning mellom diktningen og de mer programmatiske, kritiske uttalelsene i denne perioden.

Ibsens anarkistiske, samfunnskritiske posisjon presenterer seg i første rekke som en kritikk av staten og dens politiske institusjoner. Istedenfor en organisering av samfunnet gjennom en ytre autoritet, staten, setter anarkismen det enkelte individs frivillige, aktive deltagelse. Prinsippet for samfunnets organisering er selvforvaltning i fellesskap, basert på individets spontane eller organiske selvutfoldelse. Den anarkistiske løsning synes å representere for Ibsen et alternativ til det liberale demokrati - et forsøk på å overvinne motsigelsene i «systemet»: motsigelsen mellom idealet om frihet og den faktiske tilstand, mellom det representative valgdemokrati og reell politisk innflytelse, mellom perspektivløs brødpolitikk og meningsfullt ånds- og kulturarbeid.

Frigjøring er for Ibsen en vedvarende prosess som ikke skjer gjennom partipolitikk eller annen kollektiv deltagelse i det bestående samfunns institusjoner, men gjelder i første rekke en bevisstgjøring om og aktiv tilegnelse av frihetens idé i det enkelte individ. Kritikeren, kunstneren, dikteren - den frie intellektuelle - fører an i denne frigjøringen og legger grunnlaget for en ny samfunnsmoral. Ibsen står med sine synspunkter for en alternativ politikk til det liberale politiske demokrati; men denne posisjonen som er sterkt individualistisk, men ikke elitistisk, er vesentlig begrunnet med moralske og kulturelle argumenter.

I kjernen av den anarkistiske kritikken ligger en idealisering av det «naturlige menneske» som står i opposisjon til det «siviliserte menneske»; det naturlige menneske er mer fundamentalt og har historisk prioritet fremfor det politiske menneske. Anarkistens syn på politikken følger av det naturalistiske utgangspunktet: Politikken representerer autoritet og maktutfoldelse, over- og underordning, maktforhold som er det naturlige menneske fremmed. Anarkisten er mot de sosiale kontrakt-ordninger, enten disse ser mennesket som naturlig godt (Rousseau), eller som naturlig brutalt og ondt (Hobbes); mennesket har intet å vinne ved å avgi sine private rettigheter til samfunnets maktorganer - staten - med løfte om vern og hjelp. Å skulle overleve på slike betingelser uthuler menneskets humane kjerne, med det resultat at staten til slutt vil absorberer det sivile samfunn.

I Ibsens samtid var det ikke uvanlig at forfatterne og kunstnerne sympatiserte med den anarkistiske ideologi. Gjennom store deler av det nittendeårhundre, men særlig på 1870- og 1880- tallet, var det en optimistisk og utopisk form for anarkisme som lå under mye av samfunnskritikken i diktningen og den litterære og kunstneriske aktivitet i sin alminnelighet. Tidlig i århundret fremstår Shelley som en typisk kunstner-anarkist, sterkt påvirket av den radikale presten Godwins stats- og moralkritikk. I Russland er Turgenjev den første til å drøfte anarkistiske motiver i sin diktning, og senere utformer Tolstoj – på et religiøst-moralsk grunnlag – en dyptloddende anarkistisk samfunnskritikk i sine verk. I Norden er det særlig Henrik Pontoppidan og August Strindberg som i en periode på 1880-tallet gav uttrykk for anarkistiske forestillinger i diktning og dagsaktuell kritikk. Hos oss er det – foruten Ibsen – bohem-kretsen med Hans Jæger i spissen som artikulerte anarkismens ideologi, men også hos Arne Garborg finnes sterke islett av anarkistisk tankegods i diktning og samfunnskritikk.

Ibsen er kunstner-anarkist, men en atypisk sådan. For det første: Ibsen er egentlig anarkist før (kunstner-)anarkismen. Med stor dikterisk styrke og intuitiv kraft går han foran, utformer på midten av 1860-tallet en anarkistisk opprører i skikkelsen av presten Brand som verden ikke hadde sett maken til. Med dette dramaet bryter Ibsen med alle vedtekter og konvensjoner, estetiske, religiøse og moralske og etterlater seg et sjokkert publikum og kritikere som konsekvent misforstod. Men derigjennom vekket han også leserne til ettertanke. For det andre: Ibsen er negasjonen og paradoksets tenker, men også individualisten som vil ha samhørighet med de progressive krefter i sin samtid. Ibsen distanserer seg slik konsekvent fra bondestanden og de før-borgerlige krefter i samfunnet. Motsatt anarkismen ute i Europa, som så redningen i de tilbakeliggende bondemassene, søker Ibsen kontakt og allianse med nye politiske grupper i samfunnet, med arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. Men Ibsens politiske hensikt er ikke å gjøre disse gruppenes spesifikke program til sitt, men tvert imot å virke apolitisk, det vil si å vekke til dikterisk selvvirksomhet og frigjøring ved å gjøre synlig de motsigelser og konflikter individet er snøret inn i gjennom den makt samfunnet utøver.

Den anarkistiske kritikken er i sin uensartethet fremfor alt avvisningen av enhver statsmakt og hevdingen av størst mulig frihet for individet. Den går ut fra at staten i seg selv, helt uavhengig av dens klassenatur og vesen, er roten til alt ondt. Anarkismen representerer en abstrakt fornekting av staten, og setter isteden et ubegrenset selvstyre, som skal komme i stand ved et spontant folkelig opprør. Anarkismen er kritisk til kapitalismen, men legger likevel til grunn på det økonomiske området at den kapitalistiske småproduksjon, basert i hovedsak på bøndenes og håndverkernes virksomhet, kan leve videre. Et slikt standpunkt forutsetter – selvmotsigende nok – en sterk stat. Den anarkistiske posisjon både bekjemper og forutsetter statsmakten. Om trekk ved en slik posisjon kan etterspores hos Ibsen, kan bare en analyse av skuespillene vise. I dikterens kritiske (biografiske) kommentarer sier det seg selv den ikke kan finnes - da ville posisjonens grunnleggende motsigelse vært gjennomskuet og erkjent, og dermed umulig å stå inne for.

Artikkelen er basert på en lengre versjon

trykket i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift.

«I Ibsens samtid var det ikke uvanlig at

forfatterne og kunstnerne sympatiserte

med den anarkistiske ideologi.»