Anarkisten som ydmyket USA

Oslo, torsdag 20. mai 1976: USAs utenriksminister Henry Kissinger har spist lunsj med kong Olav og spaserer ned Slottsbakken sammen med NATO-ambassadør Robert Strausz-Hupe. Idyllen hersker i landet som er flinkest i NATO-klassen. Da kommer en mystisk mann humpende mot Kissinger, det er en krigsinvalid på krykker. Så, i en flom av blitslys, stikker han sitt blodige og bandasjerte hode fram mot utenriksministeren. Det mektige USA, dypt involvert i en skjendig krig mot Vietnam, er effektivt ydmyket for en hel verden.

- Scenen med krigsinvaliden er som skapt av thrillerforfatteren Frederick Forsyth? Men «Sjakalen», det var deg, Henning Dahl?

- Demonstrasjonen ble planlagt og utført av anarkister i Røde Emmas Aksjonsteater. Nå ser jeg av Espen Haavardsholms siste bok, «Det innerste rommet», at marxist-leninistene prøver å ta æren. Men ml-erne var ikke engang i nærheten. Haavardsholm er en historieforfalsker!, utbryter Dahl der han sitter på Kunstnernes Hus med strategisk utsikt til åstedet. En rank, slank, grånende, middelaldrende mann. Hans arena er ikke den etablerte scene, i livets teater er han doktor Stockmann, den ene mot de mange.

Første akt: Opprør

Dahls liv som anarkist begynte på Romerike folkehøgskole i 1970. Der studerte han biografiene til Emma Goldman og Alexander Berkman. Goldman var den russiskamerikanske anarkisten som ble inspirasjonskilden til Røde Emmas Aksjonsteater.

- Jeg leste litteraturen om syndikalistene. Historien om Haymarket-prosessen i Chicago 1886, der fem uskyldige anarkister ble henrettet ved henging, gjorde et dypt inntrykk. Jeg gjorde opprør mot skolens reglement og ble utvist tre ganger. Jeg kom i kontakt med Gateavisa og ble redaktør. Jeg nektet militærtjeneste, og begynte en mangeårig katt og mus-lek med politiet.

Andre akt: Bjørneboe

- Du er en av de siste som så Jens Bjørneboe?

- Vi møttes første gang i 1974, på Klubbsju. Han satt eller sto ved bardisken. Jeg sa: «Er ikke du Jens Bjørneboe, kan vi ta en prat om anarkismen?» Han skulle ha et glass vin først. En flaske kom på bordet. Jeg rakk selv å drikke et glass før flaska var tom. Bjørneboe var en dyktig beretter, en flink forteller med et billedrikt språk. Vi fant umiddelbart en tone, en spontan kontakt ble fordypet. Vi var av samme stamme.

Siden havnet vi på nachspiel og blandet blod, rødvin og blod. Dette var nok en opprivende periode, som så mange, i Bjørneboes liv. Han hadde nettopp sendt «Haiene» i trykken, en byrde var borte. På den tida hadde han flere forhold til yngre gutter, og det lå mye sjalusi i lufta. En kveld fant jeg Bjørneboe i rennesteinen utenfor Stortinget. Jeg hjalp ham til Blå Kors. Viktigst var at Bjørneboe kunne fortelle at han skrev på et stykke om Emma Goldman, «Røde Emma». Her hadde vi stoff til et frihetlig teaterprosjekt.

- Du besøkte også Bjørneboe på Veierland?

- Jeg reiste dit ned høsten 1975. Da var stemningen annerledes. Bjørneboe var skeptisk til at folk kom uanmeldt, det kunne jo være noen fra skattefuten eller fra politiet... Det viktigste nå var at jeg fikk med manuskripet til «Røde Emma», slik det foreligger fra hans hånd.

- Det siste møtet?

- Den 1. mai 1976 traff jeg Bjørneboe på restaurant Valkyrien i Oslo. Han var blakk og deppa, litt alene, lekte med en skalpell... Jeg tryllet fram et par flasker vin, om kvelden havnet vi på anarkistfest i Teatergata. Her var Jens sammen med likesinnede, blant ekte venner. Han kunne føle seg fri.

Det var sånn på den tida at han måtte gå spissrotgang inn på Theatercaféen. Alle snudde seg for å se hvilken ny venn han nå var sammen med. Jeg traff ham nå noen dager i triangelet Theatercaféen, Klubbsju og Casino. Jens gjorde seksuelle tilnærmelser som jeg ikke kunne innfri. I bitter bakrus skrev han «takk for en deilig kjærlighetsnatt» som dedikasjon i boka «Dongeri». Dette var den 4. mai. Bjørneboe reiste hjem til Veierland. Han begikk selvmord den 9. mai.

På Vestre Gravlund deltok jeg i nedleggelsen av det røde og svarte anarkistbanneret over kisten, det ble et slags løfte om å føre saken videre.

- Nå nærmer vi oss Kissinger?

Tredje akt: Direkte aksjon

- «Vi som elsket Amerika» var anti-krig, anti-Kissinger. For oss var livet ukrenkelig. Den dagen utenriksminister Kissinger var på NATO-møte i Norge, hadde 140 anarkister demonstrert foran Stortinget. Vi visste at Kissinger skulle til Slottet, vi toget opp Wergelandsveien; noen i rullestol, noen på krykker. Røde Emmas Aksjonsteater var på vei. Det var politiet også, og jeg ble tauet inn til stasjonen i Vika. Etter tre timer måtte de slippe oss ut, jeg med krykker og kostyme. Nå var vi egentlig lei hele spillet. Korteste vei hjem gikk over Slottsplassen, gjennom tre politisperringer. Vi slapp gjennom. Vi var jo løslatte fanger, det var fri passasje.

Så ser jeg en gruppe komme ut fra Slottet. Jeg setter opp farten. Noen roper stans! Jeg vet nøyaktig hva jeg vil. Jeg utnytter situasjonen, skaper orden av kaos. Forserer flokken av pressefolk. Og der, der var utenriksminister Henry Kissinger. Så hvis blikk kunne drepe... . - Ble du arrestert?

- Nei, jeg tok krykkene på nakken og tuslet hjem.

- Og Kissinger?

- Hele skikkelsen sank sammen. Han så bort, brydd.

Fjerde akt: Karneval

Sommeren 1977 er Dahl i Spania. Franco er død. Barcelona feirer Internasjonale frihetlige dager og 600000 mennesker svinger svarte og røde faner i gatene. Stemningen er euforisk.

- Jeg opplevde de dagene som en høysang til livet. «Røde Emma» var virkeliggjort, ikke som bok, men som livets gateteater, som karneval.

Også i Oslo er det drama i disse årene. Det er opptøyer natt til 1. mai. Vinteren 1981 blir Skippergata okkupert. Henning Dahl er med for å lage dokumentarfilm for «Revolusjonsmuseet år 2000». Da skal han sone en gammel dom (15 dager for å ha sparket til en politibil utenfor Theatercaféen). Han benytter tida.

- På cella forfattet jeg brev til Oslo kommune med forslag om å arrangere karneval. Jeg bygde på erfaringer fra Barcelona og København.

- Ja, som vi nesten alle husker. Det ble karneval i Oslo.

- Det ble tre dagers anarki, en frihetlig fest uten overstyring....

Epilog: År 2000

På slutten av årtusenet trekker Dahl sitt foreløpig siste kort fram fra ermet:

- Jeg inviterer igjen til karneval. Man snakker så mye om Oslo som fredsby. Men fred er ei det beste. Gjør Oslo til en freds- og frihetsby. Gå på kalas med Gro Balas, drikk brus med borgerskapet på nasjonaldagen.

Men husk siste helg i mai. Da streiker vi for det frie livet, det evige fliret - for anarkiet!

TILBAKE: Henning Dahl er tilbake på åstedet for det store stuntet, 23 år etter.