Anastacia

Slitsomt, klisjéfylt, konstruert og gnålete.

CD: Dette er en advarsel som kan leses på mange måter: Anastacia er her med ny plate.

For fansen betyr ikke det annet enn at de har fått nok et heseblesende album å forholde seg til, som de sannsynligvis vil elske.

For oss som bare klarer dama i korte øyeblikk, er det bare å styre unna.

Plata er breddfull av forutsigbar poprock som har til hensikt å fri til det brede lag av publikum. Og jeg skal ikke se bort fra at hun klarer det, til tross for at albumet er en konstruksjon som både virker kalkulert og beregnende. «Anastacia» er i all sin letthet en slitsom og til dels uutholdelig affære.

Stemmen er ikke bare anmassende, men utrolig gnålete. Den gnager energisk i øregangene. Jeg tviler på at hun hadde kommet langt i «Idol». Anastacia har en ulidelig Tina Turner-harry-dreiing på stemmen.

Tekstene er ikke stort annet enn en sammenhengende klisjérekke.