AVSLØRENDE: I hundre år har den satiriske avisa «Le Canard Enchaîné» bidratt med latter og maktkritikk. Nå må François Fillon, som er de konservatives kandidat til president i Frankrike, svare på hvorfor han ansatte kona, Penelope, og to av deres barn på offentlig lønn for å være hans medhjelpere i Senatet. Det er uklart hva slags, om noe, arbeid de utførte. Overskrifta lyder: François Fillon protesterer foran etterforskerne: «Men når jeg sier dere at Penelope ikke har gjort noe!» Foto: AFP NTB Scanpix / CHRISTOPHE ARCHAMBAULT
AVSLØRENDE: I hundre år har den satiriske avisa «Le Canard Enchaîné» bidratt med latter og maktkritikk. Nå må François Fillon, som er de konservatives kandidat til president i Frankrike, svare på hvorfor han ansatte kona, Penelope, og to av deres barn på offentlig lønn for å være hans medhjelpere i Senatet. Det er uklart hva slags, om noe, arbeid de utførte. Overskrifta lyder: François Fillon protesterer foran etterforskerne: «Men når jeg sier dere at Penelope ikke har gjort noe!» Foto: AFP NTB Scanpix / CHRISTOPHE ARCHAMBAULTVis mer

Når det bare trengs ei våken and til å avkle de som misbruker makt

Anda med gulleggene

Med to ender, på hver si side av avishodet, får «Le Canard Enchaîné» franske ledere til å skjelve på onsdagene – og tidvis til å falle.

Kommentar

Da humoristene i «Charlie Hebdo» i 2006 kom ut med de omstridte karikaturene av profeten Muhammed fra den danske avisa Jyllands-Posten, kom den satiriske ukeavisa «Le Canard enchaîné» («Den Lenkede And») ut omdøpt til «satanisk ukeavis». De hadde et «eksklusivt intervju» med profeten. Over hele forsida sto det: «Muhammed ringer «Le Canard»: Forkynner elskov og ikke krig!» De hadde «dessverre» ikke noe bilde av profeten fordi samtalen foregikk på telefon. Inne i avisa sto en reportasje fra Shakespeare-festivalen i Teheran, der salen var fylt til trengsel av ayatollaher, kunne man se på ei tegning. Salen jublet ellevilt idet Hamlet sa fra scena: «Det er noe råttent i kongeriket Danmark.»

Ukeavisa, som i fjor feiret sin hundreårige historie, står på to bein, satire og avsløringer. Maurice Maréchal, grunnlegger og første redaktør, forklarte: «Min første innskytelse når jeg ser noe skandaløst er harme; min andre innskytelse er å le; det er vanskeligere, men mer effektivt.»

Da «Le Canard» 1. februar for andre uke på rad kom med avsløringer om François Fillon var et opplag på mer enn 500 000 utsolgt ved middagstid. Kvelden før brøt deres nettside, der de bare legger ut et bilde av forsida, sammen av pågangen. Det var den samme redaksjonen som i juli i fjor fortalte om frisøren som får 9 895 euro i måneden for å klippe håret på president François Hollande.

I mai 1981 avslørte avisa at den tidligere statsråden Maurice Papon hadde vært med på å deportere jøder. Da solgte de mer enn en million eksemplarer. I 1979 avslørte de diamanten som president Valéry Giscard d’Estaing hadde fått i gave fra keiser Jean-Bedel Bokassa i Den Sentralafrikanske Republikken. Skandalen bidro til å hindre gjenvalg av Giscard i 1981. Utgavene da solgte fra 8 til 9 hundre tusen.

«Le Canard» har med god grunn vært fryktet av alle med makt. I 1977, etter et mystisk mord på den franske prinsen Jean de Broglie, forsøkte sikkerhetstjenesten å plassere mikrofoner i redaksjonen, men ble avslørt. Avisa ble første gang omtalt i Dagbladet i 1946.

Denne anda har lagt mange gullegg. Avisa omsetter for 24 millioner euro i året, fikk to millioner euro i overskudd etter skatt i 2016 og har 100 millioner euro i banken. Det gir full uavhengighet. Avisa tilhører ingen mediehus og har bare annonser på fleip.

«Anda» kommer bare ut på papir, hver onsdag. Men internettet har hatt sine følger. Tidligere, i et annet politisk klima og uten internettet, kunne det gode salget etter ei stor avsløring vare fire-fem utgaver etterpå. Nå er det straks tilbake til «hverdagen» fordi mange andre kaster seg over innholdet og sprer det utover. Men, det gir oppmerksomhet for ei avis som ikke bruker penger på reklame.

Etter hundre år vagger «Le Canard Enchaîné» videre med maktkritikk og bitende spøk.