EN DEL AV KULTUREN: «Kanskje bør asylsøkere og innvandrere ønskes velkommen med en bunke Donald-blader, både en fin måte å lære norsk på, og en veiviser til det vi i dag regner som erkenorske verdier», skriver Øyvind Holen. Tegning: Disney
EN DEL AV KULTUREN: «Kanskje bør asylsøkere og innvandrere ønskes velkommen med en bunke Donald-blader, både en fin måte å lære norsk på, og en veiviser til det vi i dag regner som erkenorske verdier», skriver Øyvind Holen. Tegning: DisneyVis mer

Anda som formet Norge

Glemmer vi Donald Duck når vi snakker om hvem og hva som har formet det norske fellesskapet?

Forrige uke fikk Thomas Hylland Eriksen skylden for både 22. juli og for å ville rive den norske nasjonen i fillebiter. Denne uka har han deltatt i en debatt på Mono i Oslo om anda som har vært med å forme Norge og ham selv: Donald Duck.«For min del representerer Donald først og fremst en måte å se sine omgivelser på, et blikk på tilværelsen, om du vil. Påvirkningen fra Donald er kanskje tydeligst i språket mitt, måten jeg tenker og snakker på,» forteller Eriksen i boka «Donald-landet». Og nå som jula står for døra, blir påvirkningen fra Donald Duck & Co ekstra tydelig.

Blir det skikkelig jul uten ritualer som Donalds julekalender, Disney-julehefter og tegnefilm på tv? Da NRK i 1990 kunngjorde at kanalen ikke skulle sende tradisjonstunge «Donald Duck og vennene hans» på julaften oppsto «Folkeaksjonen for Donald tilbake på julaften» spontant. Studentene marsjerte fra Blindern til Marienlyst under paroler som «Hva gjør regjeringen?» og «Kvakk kvakk kvakk!», og da Donalds julaften sto i fare igjen i år, ble det sterke reaksjoner på Facebook og Twitter. Heldigvis ble NRK og Disney enige, og jula ble reddet.

Er du blant den drøye millionen nordmenn som spiser kalkun i romjula? Da har du kanskje, som meg, hentet inspirasjon fra Donalds mange kalkunmiddager? Matvanene i Andeby var direkte årsak til at familien vår innførte kalkun som romjulsmiddag i 1980-åra. Vi var ikke alene. Da Donald-bladet kom til Norge i 1948, var forbruket av kalkun mikroskopisk. I 1959, etter ti år med Donald Duck & Co, meldte Norske Eggcentraler om en kraftig økning i kalkunsalget rundt juletider, og fra 1960 til 2009 økte salget av kalkun med utrolige 3000 prosent. Tilfeldig? Neppe.

La oss ta en avstikker innom Thomas Hylland Eriksens fagfelt, sosialantropologien. Her er irske Benedict Andersons tese om «forestilte fellesskap» en viktig byggestein. Enkelt forklart går dette ut på at våre kulturelle fellesskap, det være seg nasjonen, bydelen eller borettslaget, ikke er naturlige fellesskap, men forestilte. Blant annet er media en viktig arkitekt bak denne forestilte fellesskapsfølelsen. Når vi leser lokalavisa, vet vi at nesten alle eksemplarene av akkurat den utgaven blir lest i vårt nærområde i løpet av dagen. «Hver leser [er] oppmerksom på at det ritualet han utfører blir repetert samtidig av tusenvis (eller millioner) av andre. Han er sikker på at disse menneskene eksisterer, likevel har han ingen anelse om identiteten til hver enkelt av dem,» skriver Anderson i boka «Forestilte fellesskap» fra 1983.

Anderson nevner ikke massemediet tegneserier, men siden 1948 har Donald Duck & Co solgt over 330 millioner eksemplarer i Norge. Historiene til den mesterlige Donald-tegneren Carl Barks har i over 60 år vært stammen i ukebladet, og tegneseriene hans har påvirket oss generasjon etter generasjon fra vi knapt har kunnet lese. «En rekke Donald-historier la seg i hjernebarken da den var som mykest. Donald-tegneren Carl Barks gjødslet fantasien,” som forfatter Jan Kjærstad sier. Vi Donald-lesere er en gigantisk sekt, et forestilt fellesskap som er like stort, om ikke større, enn vi som føler oss som en del av den norske nasjonen.

I 1950-ÅRA ble Donald-bladet en form for snikamerikanisering rettet mot barnas hjerter, unge leseres første møte med det amerikanske. Med framtida. Allerede i 1949-årgangen fikk Donald-leserne se tv-apparater, luksusrestauranter, stereoanlegg, kostymeball, sprøytemidler, klimaanlegg, hypnose, swing, veldedighetsmiddager, texmex-mat og psykiatere. Tegneseriebladet ble en krystallkule som viste den kulturelle amerikaniseringen som skulle komme.

Følg oss på Twitter

Carl Barks lærte oss å lese, han underviste oss i samfunnsøkonomi, historie og geografi, og han plantet reiselyst og konkurranseinstinkt i oss. Alt var ikke like positivt: Barks stimulerte også til språkstrid og materialisme, og plantet i oss en skepsis til alt fra finkultur og kvinnelist til advokater og politikere. Lista over B-gjenginspirerte sjokkbrekk har vokst seg lang og vond. Petter Smart er en moderne helgen for oppfinnere og gründere, men har også fått oss til å blande sammen innovasjon og kunstnermyter. Onkel Skrue ble en gallionsfigur for steinrike erkekapitalister og alle som drømmer om å tjene raske penger på naturressurser. Og Donald-bladet lærte oss at utlendinger som regel betyr kaos og trøbbel, enten de kommer i form av arbeidssky zombier eller hissige italienere på jakt etter raske penger.

Studier av mediepåvirkning er en ny og vanskelig disiplin, og det er vrient å slå fast hvor stor påvirkningskraften fra Donald Duck & Co har vært. Men hvis de fleste Donald-lesere tenker etter, er det neppe vanskelig å finne eksempler på «ting de har lært av Donald».

«Donald tar aldri oppleste sannheter for gitt og er nysgjerrig av natur. Han vil selv erfare. Det er en sunn livsinnstilling», svarte forsvarsadvokat John Christian Elden da jeg spurte om Donalds påvirkningskraft. «Donald-bladet stimulerte leselyst og eventyrtrang», svarte forfatter Gert Nygårdshaug, mens historieprofessor Øystein Sørensen sa det slik: «Selvfølgelig er vi påvirket av Donald. Alle sammen. For min egen del må jeg si følgende: Det er mulig det er ting som har vært enda viktigere for å forme min bevissthet enn Carl Barks’ Donald-historier. Men det kan ikke være mange».

«Innvandrere som kommer hit i voksen alder, kan lett få følelsen av at et minimum av Donald-kunnskap er noe de burde ha tilegnet seg som barn for å lette sin kulturelle integrering her i landet», har Thomas Hylland Eriksen sagt i intervju med forfatteren av boka.
«Innvandrere som kommer hit i voksen alder, kan lett få følelsen av at et minimum av Donald-kunnskap er noe de burde ha tilegnet seg som barn for å lette sin kulturelle integrering her i landet», har Thomas Hylland Eriksen sagt i intervju med forfatteren av boka. Vis mer

Men står vårt Andeby-fellesskap i fare for å bli oppløst, jeg hadde nær sagt dekonstruert? Opplaget på Donald Duck & Co har falt siden 1986, og nedgangen skjer samtidig som Norges nasjonale identitet settes under press fra globalisering, undergraving av folkevalgt makt, lynrask kulturutveksling, innvandring og kommunikasjonsmidler som bryter ned alle landegrenser. Jo flere som ikke samles om en noenlunde felles kultur, desto sterkere svekkes Norges samhold, og desto flere vil falle utenfor de beskyttende strukturene.

Hva slags fellesverdier skal så det moderne Norge bygge på, nå som landet blir stadig mer mangfoldig? Hvilke universelle likheter skal binde oss sammen? Skal vi slå ring om Bibelen, Grunnloven og Snorre, eller finnes det noe enklere, nyere og mer universelt? Kanskje bør asylsøkere og innvandrere ønskes velkommen med en bunke Donald-blader, både en fin måte å lære norsk på, og en veiviser til det vi i dag regner som erkenorske verdier. «Fjærkreet fra Andeby er i dag minst like godt kjent i Norge som Henrik Wergeland, og innvandrere som kommer hit i voksen alder, kan lett få følelsen av at et minimum av Donald-kunnskap er noe de burde ha tilegnet seg som barn for å lette sin kulturelle integrering her i landet»

Hvem skrev det siste? Thomas Hylland Eriksen.

... Som er journalist og forfatter Øyvind Holen.
... Som er journalist og forfatter Øyvind Holen. Vis mer