Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «1917»

Åndeløs spenning i Oscar-nominert krigsfilm

«1917» er et teknisk vidunder, selv om den tar litt lett på det psykologiske.

PERSONLIG: «1917» er mer opptatt av stemning enn av psykologi, mener Dagbladets anmelder. Det er en personlig film for Sam Mendes, som har basert manus på historiene han fikk fortalt av bestefaren, som hadde vært ved vestfronten. Video: UIP Vis mer

«1917»

5 1 6

Drama

Regi:

Sam Mendes

Skuespillere:

George MacKay, Dean-Charles Chapman, Colin Firth, Adam Scott, Benedict Cumberbatch, Richard Madden

Premieredato:

24. januar 2020

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«1917»

«Teknisk vidunder fra vestfronten under 1. verdenskrig»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er ikke det viktigste ved en krigsfilm, men det må sies: «1917» er et filmteknisk vidunder. Dramaet fra fronten under 1. verdenskrig er tilsynelatende filmet i én tagning — tilsynelatende, fordi det er noen knapt merkbare digitale sammenføyninger underveis. Kameraet flyr som en fugl foran og bak de visekorporalene Blake (Dean-Charles Chapman) og Schofield (George MacKay).

De har nettopp fått et stykke kunnskap de helst ville vært foruten: 1600 britiske soldater, deriblant Blakes bror, er i ferd med å gå i et tysk bakhold. For å forhindre det må de to ta seg over frontlinjen og levere ordren som vil stanse det britiske angrepet.

Hvileløs spenning

Det er et oppdrag som gjør at de ikke får et sekunds hvile, de må stadig videre, og det er nettopp dette hvileløse jaget regissør Sam Mendes’ kamera fanger så fint, i sin uavbrutte dans i real-time. Det får med seg små, fortrolige samtaler mellom livredde unge mennesker og panoramaer fulle av menn som rykker fram.

Samtidig er det noe av et paradoks: Filmen som heter «1917» skildrer en krigserfaring som er annerledes enn den de fleste soldatene i 1917 hadde. Første verdenskrig var som kjent en grusom stillingskrig, der soldater levde i årevis i skyttergravene omgitt av kameratenes lik, mens de med jevne mellomrom ble sendt opp på slagmarken for å slåss for noen meter land, og ble lett bytte for gass og mitraljøser.

Filmen «1917» tar deg derimot til stadig nye steder: En gård, en by, et elveleie, alle forskjellige, men alle farlige. Den er blitt sammenliknet med et dataspill, men kan også sees på som en makaber «Alice i Eventyrland», et sted der nye rom åpner seg der de to guttene må tenke på nye måter for å unngå å bli drept. Det er medrivende, spennende og skremmende.

Personlig film

«1917» er mer opptatt av stemning enn av psykologi. Det er en personlig film for Sam Mendes, som har basert manus på historiene han fikk fortalt av bestefaren, som hadde vært ved vestfronten.

Et snev av det overdrevne og eventyrlige har muligens funnet veien fra bestefars fortellinger og inn i filmen. Et brev går bokstavelig talt gjennom ild og vann og er på mirakuløst vis fremdeles leselig. Iblant blir skikkelsene litt typete, og sentimentaliteten lurer truende i nærheten. Men igjen er hastverket av det gode: Den ustanselige bevegelsen gjør at vi ikke får dvele for lenge ved følelsene, verken sorg eller sinne eller lengsel.

Eks-«Thrones»

Chapman spilte Tommen Baratheon i «Game of Thrones», men er vokst til det ugjenkjennelige, og både han og MacKay er relativt ubeskrevne blad. Offiserene som beordrer dem rundt, er uten unntak spilt av mer berømte skuespillere, av Colin Firth, Adam Scott og Benedict Cumberbatch.

Stjernene er påminnelser om at dette tross alt bare er en film — men på en interessant måte understreker nærværet deres også hvor unge og uerfarne våre hovedpersoner er. På mer enn én måte er de på vei gjennom en verden der de er nye og uvørne, og der det er noen større fisker som har kommandoen, selv om det ikke alltid virker som om de vet hva de driver med.