FILM: Det er ikke det viktigste ved en krigsfilm, men det må sies: «1917» er et filmteknisk vidunder. Dramaet fra fronten under 1. verdenskrig er tilsynelatende filmet i én tagning — tilsynelatende, fordi det er noen knapt merkbare digitale sammenføyninger underveis. Kameraet flyr som en fugl foran og bak de visekorporalene Blake (Dean-Charles Chapman) og Schofield (George MacKay).

De har nettopp fått et stykke kunnskap de helst ville vært foruten: 1600 britiske soldater, deriblant Blakes bror, er i ferd med å gå i et tysk bakhold. For å forhindre det må de to ta seg over frontlinjen og levere ordren som vil stanse det britiske angrepet.

Hvileløs spenning

Det er et oppdrag som gjør at de ikke får et sekunds hvile, de må stadig videre, og det er nettopp dette hvileløse jaget regissør Sam Mendes’ kamera fanger så fint, i sin uavbrutte dans i real-time. Det får med seg små, fortrolige samtaler mellom livredde unge mennesker og panoramaer fulle av menn som rykker fram.

Samtidig er det noe av et paradoks: Filmen som heter «1917» skildrer en krigserfaring som er annerledes enn den de fleste soldatene i 1917 hadde. Første verdenskrig var som kjent en grusom stillingskrig, der soldater levde i årevis i skyttergravene omgitt av kameratenes lik, mens de med jevne mellomrom ble sendt opp på slagmarken for å slåss for noen meter land, og ble lett bytte for gass og mitraljøser.