Åndemanerne

Vi elsker resultatlister, også over kunst. Den store romanen, for eksempel.

DEN ER ET SLAGS MODERNE åndemaneri, denne daglige jakta etter det store og det nye. Etter det ekstraordinære. Av selve tidsånden skal det manes fram et nytt produkt, framstilt som ny ånd. Trendsetterne kappes om å sette navn på det som er og det de tror kommer. Forlagene utlyser romankonkurranser i håp om å finne den store kjærlighetsromanen eller innvandrerromanen. Den store romanen. Og du verden så mange i vår lille rike krok som jakter etter Det Store Måltidet. Avisene trykker listene, dyrker kåringene. Vi elsker resultatlister. Om det er sport eller om det er kunst, går ut på ett: Formen er i ferd med å bli innholdet, selve meningen. Det ekte og naturlige forvandles til skinn eller alibier, som kunsten av kommersielle interesser.

I medienes mylder må det skrikes så høyt at stemmen tapes.

HAN VEDGÅR DET langt på vei, redaktøren av det britiske tidsskriftet Granta, Ian Jack. Oppmuntret av tidligere suksesser har magasinet igjen utpekt framtidas forfatterstjerner, alle i Ally McBeal-alderen. Jack sier til Aftenposten at i ei tid hvor David Beckham og Posh Spice har klippekort i avisspaltene og forfattere og bøker ikke får oppmerksomhet, synes han denne typen lister skaper viktig oppmerksomhet.

Han kan selvsagt være en idealist, han Jack. Og ikke skal jeg protestere mot at en romankonkurranse kan være stimulerende. Men i jakta på den nye ånd forvandles det meste til dårlige kopier av tidsånden. Når mediene og underholdningsindustriens bunnlinjer trues, skjelnes det ikke mellom den originale forfatter og Pamela Anderson. Bare suksessen betyr noe: det største - det nye!

I DET MODERNE ÅNDEMANERI er ikke hensikten å helbrede etter svartekunstens oppskrifter, men å skape en kommersiell suksess, for vi lever i ei genmanipulerende tid. Alt kan skapes. Også ånd. Dessuten, den som utroper, former og finner talentet, kan speile seg i suksessen, om lyset er aldri så kunstig.

Men ånd kan også vokse naturlig fram av jordsmonnet som dyrkes. Den kan verken forseres eller bestilles. En dag er den bare der, som det mest myndige grantre i skogens dyp, eller som en løvetann i en asfaltsprekk.

DET KAN VÆRE kunstnerens forbannelse, men kunstens overlevelse og lykke at slikt ofte viser seg i ettertid, for i alle forsøk på å kapre framtidas suksesser kan det være greit å minnes de Kierkegaardske ord om at livet leves framlengs, men forstås baklengs.