Ånden som går på kino

Plutselig renner USA over av mystiske og spirituelle filmer. I «Den sjette sansen» er det levende døde. I «Matrix» kjempes det om menneskenes bevissthet. I «The Blair Witch Project» spøker det. Og nå kommer «Stigmata».

- «Stigmata» er absolutt en spirituell og religiøs film, men jeg prøver på ingen måte å selge inn religionen. Jeg tror folk som ser filmen vil bli mer skeptiske til kristendommen, men mer interessert i Jesus, sier regissør Rupert Wainwright når Dagbladet møter ham på promotionturné gjennom Europa.

«Stigmata» handler i korte trekk om frisøren Frankie Paige (Patricia Arquette), som en regntung dag og på helt uforklarlig vis får mystiske sår på kroppen. Nærmere bestemt hull gjennom hvert håndledd.

Dette er bare det første av flere underlige sår den unge, ikke-troende kvinnen pines gjennom, og som påkaller den katolske presten Andrew Kiernans (Gabriel Byrne) oppmerksomhet. Det hele utvikler seg til en temmelig actionfylt affære, der både levende og døde slåss så blodet skvetter.

Nytt evangelium

Filmens «moral» er et utsagn som blir hevdet å stamme fra Jesu egen munn - og som man finner i et femte evangelium som ble funnet seint på 1940-tallet.

I det omdiskuterte Thomasevangeliet sier Jesus at Guds rike ligger «inni og omkring» hver enkelt av oss, og ikke i kirkehus.

Den radikale tanken er at det altså er opp til den enkelte å finne fram til innsikt og visdom, og frelsen knyttes i liten grad til ytre krefter, institusjoner og autoriteter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I «Stigmata» settes ikke akkurat den katolske kirken og Vatikanet i et gunstig lys.

- Filmen kritiserer den romersk-katolske kirken for å være mer preget av arven fra romerne enn den opprinnelige kristne kirken. Romerne var dyktige organisatorer, men i iveren etter å administrere og bygge hierarkier forsvant mye av den flytende, åndelige og frie dimensjonen man hadde hatt. Jeg er ikke kritisk til kirken i seg selv, men til den ekskluderende katolske kirken, sier Wainwright.

- Men alternativet - å finne Gud inni seg selv og overalt rundt en - likner da fælt på New Age-jakten på en indre gud?

- Jeg ser parallellen til nyere religionsutøvelser. Men det interessante er at sitatet i filmen blir påstått å komme fra Jesu egen munn. Det er altså den opprinnelige kristendommen. Jeg vil ikke knytte dette til New Age, som er et negativt ladet begrep. «Kjenn deg selv» er ikke en ny tanke, og slike ideer kan spores tilbake både til Descartes og gamle filosofer som Platon og Aristoteles. Selvinnsikt er nøkkelen til frelse i de aller fleste av verdens religioner, og kan ikke knyttes bare til nyreligiøse bevegelser.

MTV-tilpasset Gud?

Wainwright har bakgrunn som reklamefilm- og musikkvideoregissør. Det synes. Filmspråket i «Stigmata» likner mer på MTV enn på en gammaldags billedbibel. Her klippes det hurtig, bildene hopper og danser, fargene er snåle og effektene sterke.

Er dette en måte å gjøre eldgammal, traust kristendom moderne og hipp på?

- Jeg prøver bare å speile den religiøse opplevelsens intensitet. Men jeg prøver ikke å selge inn religionen i seg selv gjennom effektene - som for øvrig ikke er noe nytt i kirkelig sammenheng: katolikker har alltid vært gode på effekter, som musikk, røkelse og glassmalerier.

- Bør kirken bli hippere for å tiltrekke seg moderne mennesker?

- Kirken bør i alle fall ta inn over seg at en del av det som står i Bibelen er farget av tida det ble sagt på. Jesus ville sannsynligvis sagt andre ting på andre måter om han levde i dag. I jødedommen og hinduismen aksepterer man en konstant redefinering av materien. Det gjør ikke den katolske kirken.

Stigmata

Stigma er gresk for «tegn», og betegner spontane frambrudd av sårmerker tilsvarende dem Jesus fikk på sin vei til døden: piskemerker på ryggen, sår i hode og ansikt etter tornekronen, korsfestelsessår i armer og bein og et spydstikk i siden. Stigmatiseringen, merkingen, forekommer nesten bare i den katolske kirke, og bare blant svært gudfryktige mennesker. Det første kjente tilfellet var Frans av Assisi, som i 1205 skal ha fått slike sår. Opp gjennom hundreårene skal flere andre gudfryktige ha opplevd det samme.

Fenomenet stigmatisering er åpenbart kontroversielt. Tror regissøren av «Stigmata» selv på stigmatisering? - Uten tvil. Forskning viser helt klart at fenomenet eksisterer. Mysteriet er hvordan eller hvorfor det eksisterer.

- For eksempel om det er selvpåført eller psykosomatisk?

- «Psykosomatisk» betyr i praksis at vi ikke vet. Det har skjedd et mirakel, men hjernen var liksom involvert. Men vi kaller det en vitenskapelig forklaring.

Mirakler

I filmen blir kampen mellom rasjonalitet og tro tydelig i presten og vitenskapsmannen Kiernan. Han reiser verden rundt for å avsløre jukseundere.

Men tilfellet Paige blir etter hvert så overtydelig ikke-rasjonelt at prestens indre kamp med vitenskapsmannen blir avklart. Tvilen må vike for det fantastiske han ser. Han tror igjen.

Problemet er at de færreste ser undere eller mirakler. Det er ikke lett å tro i en gjennomrasjonalisert verden.

- Når undere skjer, er det et utslag av Guds vilje eller menneskenes ønske om å oppleve mirakler, er det Gud som har skapt menneskene og miraklene eller er det omvendt?

- En buddhistisk munk sa en gang: «Mysteriet er ikke hvordan Gud skapte mennesket, men hvorfor mennesket skapte Gud.»

«Stigmata» kommer på norske kinoer 4. februar.

MERKET AV GUD: I filmen «Stigmata» blir Patricia Arquette påført sår som likner på dem Jesus fikk da han ble korsfestet, såkalte stigma.