«Ånden som går»

DET ER ET sjeldent syn nå for tiden at noen virkelig bretter opp ermene og rykker ut til forsvar for Georg Brandes og det moderne gjennombrudd. Folks engasjement i kulturkampen fra slutten av 1800-tallet er merkelig sløvet. Men nå er det slått alarm! På kronikkplass her i avisa 29. mai blåser kritikeren Sindre Hovdenakk i trompeten: «Det reaksjonære Danmark» er i ferd med å ta «en 100 år forsinket hevn over de radikales demontering av den innestengte borgerlighetens falske fasader», får vi vite. Fremst i oppbudet av perfide hevnere går Jette Kaarsbøl med romanen Den lukkede bog: En «pompøs dameroman» (full av) «lærerinneaktig snusfornuft», ifølge kritikeren. At han ikke liker romanen, er selvsagt helt i orden. Det er premissene og virkelighetsbeskrivelsen han opererer med i kronikken som interesserer meg. Og her synes jeg at vurderingene han gjør av både Brandes og Kaarsbøl mangler bakkekontakt og leder til fullstendig uholdbare konklusjoner.

I KRONIKKEN hamrer han fast den borgerlige kulturradikalismens enorme betydning for samfunnslivet i Skandinavia fra 1870-tallet til i dag. (Få sannheter er mindre kontroversielle i det norske samfunnet. Dette er noe hvert barn lærer om gjennom hele skolegangen.) Så pumper han opp Georg Brandes til et sivilisatorisk fyrtårn for vår tid: «...Brandes og hans likesinnede startet en kulturkamp som stadig raser ...» Det er her jeg begynner å få problemer med apologeten Hovdenakk. Mener han virkelig at Brandes, problemstillinger er aktuelle på samme måte i dag som for hundre år siden? Mener han at debatten har stått stille og at vi risikerer å reversere hele det moderne gjennombrudd hvis noen begynner å nappe profeten Brandes i barten? Denne absurde bekymringen avføder en like absurd dom over Kaarsbøl: Det forvorpne kvinnfolket har behandlet Brandes respektløst i romanen sin. Altså angriper hun radikalismen og er per definisjon reaksjonær! Resonnementet er om ikke annet besnærende enkelt. Det virker som om Hovdenakk tror at fruktene av Brandes, historiske innsats visner hvis vi ikke bukker dypt nok for monumentet hans. Tror han at den sosialdemokratiske arven her i landet er i fare fordi noen har framkastet spekulasjoner om Martin Tranmæls seksuelle legning?

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET HAR RENT mye vann i havet siden Brandes\' dager. Andre aktører og strømninger i samfunnet har bidratt til å dra utviklingen i progressiv retning og lagt premisser for det samfunnet vi har og den debatten vi fører i dag. Arbeiderbevegelsen er nevnt. Feminisme er et annet stikkord.Frederikke skikkelsen utfordrer Brandes og de moderne gjennombruddsmennene i romanen, og de blir stående temmelig avkledd i sin kjønnspolitiske praksis, for å si det sånn. «Enn jeg da?» spør Frederikke. «Enn kvinnene da?» spør Kaarsbøl. Er det reaksjonært? Er det en fornærmelse mot Brandes og hans ettermæle å trekke ham inn i en slik konfrontasjon? Burde man av respekt for Brandes\' radikale program som besto i å stille ubehagelige spørsmål og sette problemer under debatt, latt det være? Det er merkelig at kritikeren ikke har klart å lese seg til at det hverken ligger hat eller uvitenhet bak Kaarsbøls Brandes-portrett. Portrettet er båret oppe av en dyp fascinasjon for mannen og en like dyp respekt for samfunnsmennesket Georg Brandes. Portrettet er på ingen måte odiøst. Brandes framstår rett og slett med sine imponerende og mindre imponerende trekk som en motsetningsfylt, psykologisk og historisk troverdig, «levende»skikkelse. Selvfølgelig kan en tekst leses på forskjellige måter. Men i Hovdenakks tilfelle virker det som om en misforstått, anakronistisk heltedyrkelse har skygget for en fornuftig lesning av romanen.