Andersen - filmarbeider

Knut Andersen - en sentral person i norsk film - fyller 70 i dag.

Filmarbeider kunne vi simpelthen kalle regissøren Knut Andersen, som fyller 70 år i dag. For det fins knapt den fagfunksjon innen området film dagens jubilant ikke har vært borti - det måtte være foto, skjønt sikker er jeg ikke.

  • Knut Andersen runder 70-årsmerket på et tidspunkt da ironigenerasjonen er i ferd med å begrave restene av Norsk Film A/S i et skred av sarkasmer

(kfr. siste nummer av månedsskriftet «Film»). Men tolv av hans fjorten kinofilmer ble produsert av det private selskapet Teamfilm, som han startet i 1962 sammen med kollegene Knut Bohwim og Mattis Mathiesen.

  • Samme år hadde han regissert og debutert med farsen «Operasjon Løv-sprett».

Den ble en stor publikums- og kassasuksess og ga det lille selskapet en flying start. Ytterligere fire filmer i det muntre toneleiet ble det før han i 1969 hadde premiere på «Brent jord», filmet delvis i Finnmark med stort statisteri, etter Sigbjørn Hølmebakks manus.

  • De av oss som trodde Knut Andersen «bare» ville sysle med komedie-stoff, fikk et kraftig dementi med «Brent jord», som følger en familie under raseringen og nedbrenningen av vårt nordligste fylke høsten 1944.

I den grad opptok dette stoffet ham at han og Hølmebakk vendte tilbake til det i «Under en steinhimmel» (1974). Men nå i coproduksjon med ressurssterke - og topptunge - sovjetrussiske filmfolk. Noe iallfall den norske versjonen klart led under. Mens derimot «Karjolsteinen» (1977) etter Hølmebakks roman ble en pen seier for filmmakeren Andersen - noe også samarbeidet med Knut Faldbakken om «Den sommeren jeg fylte 15» (1976) hadde vært.

  • I 1979 så Filmgruppe 1 dagens lys - et forsøk på å «desentralisere» det offentlige engasjementet i hjemlig film.

Knut Andersen ble budsendt. Men etter tre spillefilmer og et par dokumentararbeider var det stopp. Da hadde han trådt ut av Teamfilm (men han regisserte da iallfall én Olsenbande) og ble hentet inn av NRK Drama.

  • Her dro han blant mye annet i gang en seriesuksess som «Vestavind» på 90-tallet.

Sine fineste ting på skjermen har han levert i det fysisk mindre formatet - som et kammerspill kalt «Om sirupssnipper, om døden og Zorba og litt til» (1989) etter Steffen Johanssens manus, et spill om livsfaser der også personinstruktøren Andersen fikk vist hva han er god for.

  • Så hva slags filmarbeider snakker vi om?

Blant annet, vil jeg tro, en som ofte måtte undertrykke eller legge til side en kraftig poetisk impuls i seg. Med all hans filmpraktiske erfaring, som mange har trukket veksler på, vil jeg mene vi har å gjøre med et grunnleggende lyrisk temperament.