Åndnerdenes aviskupp

For morgenbladets redaktører er det allminnelige publikum bare en masse som bør «utdannes».

MORGENBLADET

er ikke blitt et «fordomsfritt supplement til dagsavisene» som «gjør Norge litt klokere», men et slapt og smalt menighetsblad for akademikere som lurer på hvorfor «Idol» er så populært. Aslak Nore sa det først (Dagsavisen 24.05), jeg fulgte opp (Dagbladet 28.05) og forventet kjeft fra avisens venner. I stedet har støtteerklæringene haglet ned i epostboksen, ikke fra folkedypet eller høyresiden, men fra Morgenbladets egne skribenter , forhenværende som nåværende, eksterne som interne. Hvis Nore og jeg har «vranglest» avisen, slik redaksjonssjef Anna B. Jenssen og litteraturredaktør Bendik Wold hevder (Dagbladet 05.06), har vi gjort på det vegne av flere - som burde vite bedre. De eneste som leser Morgenbladet «rett» sitter i redaksjonsledelsen.

JENSSENS KVIKKE

påstand om at vi står for et «gammelmannsaktig kultursyn» overlater jeg til unge Nore å kommentere. Selv lurer jeg på hvorfor Bendik Wold, Norges eldste 24-åring, tror han er ute på et farlig og heroisk oppdrag når han ønsker «en rimelig balanse mellom stat og marked på kulturfeltet» og «forsvarer et kunstnerisk kvalitetsbegrep mot diktatet fra bestselgerlistene.» Dette påstått «kontroversielle standpunkt» har støtte på nesten hele Stortinget! Den eneste forskjellen mellom Wold og en gjennomsnitts norsk kulturpolitiker er sistnevntes evne til kritisk og nyansert tenkning. Kulturminister Ellen Horn advarte i sin tid mot et universalistisk kvalitetsbegrep uten hensyn til tid, rom, aktører og bruk: «Kvalitetsbegrepet må spesifiseres i forhold til den aktuelle kunstytringen og dens posisjon i en nærmere avgrenset kontekst.»

Slike smålige hensyn tar ikke Morgenbladets kulturridder. Enten er det kunst, eller så er det underholdning. Enten kvalitet, eller markedstenkning. Dette er en politisk-ideologisk for-dom som avfeier enhvert kommersiellt kulturprodukt, gir den kanoniserte kunsten monopol på kulturell verdi og gjør estetisk argumentasjon unødvendig. Wold tror han imøtegår kritikken om elitisme ved å vise at hierarkier også eksisterer innenfor populærmusikken, noe som visstnok skal være ukjent for «markedspopulistene» Nore og Rolness. Vel. Jeg slaktet min første popplate i norsk presse før Bendik Wold kom ut av bleiene, og fungerte som streng kritiker i Nye Takter og Natt&Dag i over ti år. Det falt meg imidlertid aldri inn å spørre: Er denne skiva «relativt fristilt fra kommersielle vurderinger»? Jeg brukte i stedet ørene og smakssansen.

WOLDS BLANDING

av aristokratisk vulgærmarxisme og rockromantisk kunstmytologi finner sikkert gehør på bakrommet i Mono (indierockens høyborg i Oslo) og blant kaderne i Rød og Sosialistisk Ungdom, men ligger tyve år etter utviklingen i populærkulturforskningen og musikkritikken. Mer up to date er Ole-Martin Ihle, som iblant skriver innsiktsfullt om kommersiell R&B i ... Morgenbladet. I den grad avisen trykker noe bra om populærkultur, skjer det på tross av redaktørenes kultursyn.

Hvorfor kan ikke Morgenbladet tilby flere analytiske artikler om reality-TV, pornografi, hiphop eller kjendiseri uavhengig av spørsmålet om det er kunst eller ikke? Er det ikke interessant nok at slike fenomener setter samtidstendenser på spissen og oppleves som medrivende eller meningsfulle av de mange som bruker dem? Åpenbart ikke. For redaktørene er det allminnelige publikum bare en masse som bør «utdannes» til en mer «eksperimentell smak». Det staves slik: E-L-I-T-I-S-M-E.