Andre boller fra Maria

Dette fortjener å bli Maria Solheims store gjennombruddsalbum.

CD: Maria Solheim debuterte som 19-åring med «Barefoot» i 2001, og fulgte opp med Spellemann-nominerte «Behind Closed Doors» året etter. På begge plater presenterte den unge Vesterålen-jenta seg som en spennende stemme og en talentfull låtskriver, men produksjonen ble både for snill og voksen.

«Frail» er andre boller. Med Emil Nikolaisen fra godbandene Silver og Serena Maneesh i produsentstolen, og med Andreas «Don Dons» Kirkvaag fra godbandet We som tekniker i et loppete, analogt Oslo-studio, er «flink pike»-lyden nå søkk borte. De tøffe rockerne hjelper Maria ut på dypt vann, hvor hun svømmer fritt og uanstrengt rundt i en inspirert sound som krysser syrete kaliforniske seinsekstitallstendenser med halvsær indierock fra det tidlige nittitall. Smakfullt gjort, kledelig og veldig overraskende.

Eksempel: Åpningssporet «Too Many Days» ville i gamle dager vært en forsiktig klimprevise, men her skjer det mye rart med feler, banjo og steelgitarer og diverse keyboard. Subtilt og kledelig, og bare unntaksvis så dominerende at man tenker at produsenten har overstyrt sitt mandat.

Foruten at dette altså er en smakfullt produsert folkpopplate, får vi også en seig, slengbuksete bluesrocklåt ( «Restless Girl» ) og to catchy, uptempo singelkandidater: metaforkalde, men popvarme «The Snow Has Killed» og «Mr Iceman». Førstnevnte er en knapt to minutter lang «Stina Nordenstam på lykkepiller»-sprint, mens sistnevnte blomstrer av popsjarm og mykt soulblås.

Alt i alt en svært vellykket venstresving, dette her.