Andreas Lunnan

Andreas Lunnan er fornøyd. Det er han stort sett alltid, men litt ekstra nå som det er sommer. For sommer er sykkeltid. Og som den hardbarka sykkelentusiasten han er, tilbringer han store deler av sesongen på en av sine fire sykler. Han sykler og sykler, mil etter mil. Og skjønner ikke at ikke flere har oppdaget gleden ved å oppleve verden på to hjul.

Tre om Lunnan

Favoritter m.m. ...

Det rykker litt i beina under intervjuet med Dagbladet. Lunnan skulle mye heller vært ute og syklet i finværet enn å sitte og snakke om seg selv. Ikke ser det ut til at han får tid til noen tur heller, for han må fyke videre til neste snakkejobb. Han er nemlig spurt om å være konferansier på Trygg Trafikks familie- og sykkeldag. Og et arrangement som har som mål å få flest mulig til å sykle, sier ikke Andreas Lunnan nei til. Han sier i det hele tatt sjelden nei, og det har resultert i en tilværelse mer hektisk enn normalt for de fleste som begynner å nærme seg de seksti, med TV-, radio-, konferansier- og speakeroppdrag stort sett kontinuerlig.

- Vi må hjelpes ad her i verden. Jeg har fått så mye hjelp selv at jeg synes jeg må si ja når folk spør meg. Jeg vil jo ikke være tverr. Dessuten blir kemneren så glad når jeg jobber mye, flirer han.

HAN SKULLE EGENTLIG BLI LÆRER, MEN

det yrket har han bare praktisert én eneste dag, som vikar på Finne skole. Året var 1968 og det var Olympiske leker i Grenoble. Med 500 meter på skøyter og 4x10 kilometer stafett på TV klarte ikke unge Lunnan å holde seg i ro ved kateteret. Så han tok heller klassen med seg bort i leiligheten til læreren han vikarierte for, og der benket de seg foran fjernsynet.

- Vi fikk med oss hvert sekund av sendinga. Etterpå spilte jeg orgel mens vi ventet på skolebussen. Ungene glemte aldri den skoledagen, flirer Lunnan.

Mer utholdende har han vært i journalistyrket. Det har han vært tro mot siden han ble sjanghaiet av Trønder-Avisa. Som gymnasiast gjorde Lunnan seg nemlig bemerket med sine sint-ung-mann-innlegg i lokalavisa, var sleivkjeftet da som nå og hadde meninger om det meste. Og som sønn av bygdas lensmann var han en nyttig medarbeider for en redaktør som ville ha mer lensmannsstoff. Nå er det ikke akkurat sinne og krimstoff vi forbinder med Lunnan. Snarere lune samtaler med hverdagsmennesker i Nitimen eller på TV. I løpet av tjuetre år som nomade i NRK har han ei laaaaang rekke programtitler på rullebladet: «Fem på», «Har det på tunga», «Da Capo», «Nær-TV», «Frokost-TV», «Ta sjansen», «Kompet går», «TV-aksjonen», «Momarken»...Han er som den velkjente poteten, kan brukes til det meste. Og han trives som fast «lauskar» i NRK, selv om det medfører betydelig pendling mellom hjemmekontoret i Skogn og diverse redaksjoner på Marienlyst i Oslo og Tyholt i Trondheim. Nå er han altså på skjermen igjen, med sommerportretter for fjerde år på rad.

- Det er utrolig givende å treffe alminnelige mennesker som tenker eller gjør ting som ikke alle gjør. Mennesker som brenner for noe og er litt annerledes. Sommerportrettene er ingen til-og-fra-programmer. Seerne må ta seg tid til å sette seg ned en halvtime og bli kjent med mennesker på menneskenes premisser. Jeg blir aldri lei av å snakke med folk, sier Lunnan.

DET HENDER DERIMOT EN SJELDEN GANG AT

noen blir lei av snakkinga hans. På et friidrettsstevne i Stangehallen for noen år siden terget han daværende junior Steinar Hoen så til de grader at han satte ny norsk innendørsrekord i høyde.

- Jeg var speaker på indre bane og så ikke at Hoen prøvde å konsentrere seg før hoppet, så jeg lot smella gå. Etterpå kom Hoen bort til meg og sa at han ble så hisset opp over at jeg ikke kunne holde munn at han gikk over av den grunn. Det er det nærmeste jeg har kommet norsk rekord, flirer Lunnan.

Han var faktisk ikke så verst friidrettsutøver selv i sine yngre dager, snuste på medaljer i kretsmesterskap og noterte visst også en klubbrekord i Skogn Idrettslag. Men Lunnan vil helst ikke skryta av rekorder. Det er artigere å fortelle om mindre vellykkede prestasjoner som skihopper i småguttedagene.

- Jeg var en elendig skihopper. Var livredd. Selv med to stående hopp kom jeg bak de som falt.

ALLTID BLID, JOVIAL OG TRIVELIG

er karakteristikker vi forbinder med Lunnan. Er det ikke noe som kan få denne mannen sint?

- Urettferdighet, kommer det kontant.

Han er riktignok ikke den eneste som blir opprørt av det. Men i motsetning til mange andre gjør Lunnan noe med det. Ja, nesten med livet som innsats i enkelte tilfeller.

- Jeg spilte på dansefest en gang da en type helt uforskyldt ble trakassert på dansegulvet. Plutselig så jeg at han som trakasserte trakk kniv. Og før jeg rakk å tenke meg om, kastet jeg fra meg trompeten, spratt ned fra scenen og gikk imellom. Det kunne ha kostet meg dyrt, men det endte bra, og jeg måtte stille som vitne i lagmannsretten, minnes Lunnan.

Dessuten blir han lett irritert når han er sliten, særlig på hundeeiere som ikke passer på hundene sine i skisporet.

- Det er ikke hundene som utløser min vrede, men eierne. De mangler folkeskikk når de lar store hunder perforere skispor som folk har brukt fritida si til å kjøre opp, sier Lunnan, som synes synet av nyoppkjørte skispor er en estetisk nytelse. Ellers kan han tenke seg søndagen som plenklippefri tidssone. Og han er lei seg for all giftbruken i landbruket.

- Det ligger en søtladen eim i lufta på denne årstida. Vi vet for lite om nedbrytingen av giftstoffer. Tenk på alle sykdommene og miljøproblemene de kan forårsake. Det er tragisk at vi ikke har kommet lenger i 1998. Takke meg til ekte blomsterduft, sier han oppriktig opprørt.

I TILLEGG TIL DUFTEN AV EN BLOMSTERENG

i Skogn, nyter han gjerne musikk. Og er det noe Lunnan skulle ønsket annerledes i livet sitt, så var det å ha mer tid til musikken. Men foreløpig sier han seg fornøyd med å ha spilt trompet med Inntrøndelag Symfoniorkester da han var guttunge og i Gardemusikken under militærtjenesten. Og så spilte han svensktopplåter så det kvein i danseorkester på sekstitallet. Seinere har det også blitt swingjazz i pianotrio i forskjellige sammenhenger. Og er det noe som kan få Lunnan til å holde ut i festlig lag til langt ut i de lyse morgentimer, så er det hvis det er noe musikk på gang. Ellers er avholdsmannen og ikkerøykeren ingen festløve. Han trives best sammen med kona Eli og sine fire døtre og svigersønner, og barnebarnet Johan på tjue måneder.

- Det var stort å bli bestefar. Før flirte jeg litt av tussete besteforeldre. Nå er det jeg som blir ledd av, men det bryr jeg meg ingenting om, smiler han.

Ferie er det liten tid til i sommer. Men en tur i den stockholmske skjærgården blir det på Lunnan og kona. Og det gleder han seg stort til, bortsett fra hjemreisen, da.

- Takket være et altfor skjevt blikk på kalenderen, har jeg klart på bestille flybillett som kolliderer med VM-finalen i fotball. Skulle Norge ha spilt, hadde jeg droppet flyet og heller gått fra Stockholm til Skogn. Men nå slipper jeg i alle fall å tenke på det.