STREKENS REGI: Med lineær presisjon peiler Warhol noe av USAs etterkrigssituasjon i «No Title (Questions All America is Raising)». Alle rettigheter: Daniel Blau © Andy Warhol Foundation for the Visual Art Inc.
STREKENS REGI: Med lineær presisjon peiler Warhol noe av USAs etterkrigssituasjon i «No Title (Questions All America is Raising)». Alle rettigheter: Daniel Blau © Andy Warhol Foundation for the Visual Art Inc.Vis mer

Andys «arkiv»

Andy Warhol er mest kjent for sine sølvtrykk. Men nå kan man spore kunstnerskapets røtter i tegnede skisser.

HUMLEBÆK: «Andy var så sky på den tida, at jeg ble en slags beskytter for ham på de første turene vi tok fra Pittsburgh til New York på slutten av 40-tallet. Målet var å finne fotfeste i reklamebransjen, som den gang baserte seg på tegninger i sin forførende visualisering av varenes verden. Overfor byråenes art directors var han mye proffere enn meg, og hadde alltid flere alternative løsninger å by på. Snart ble det oppdrag i fleng på ham.»

SLIK ORDLA PHILIP PEARLSTEIN seg overfor denne avisas anmelder, under et besøk i den realistiske figurmalerens hjem ved Central Park på Manhattan i 1973. En stor, velutstyrt leilighet som må ha representert den rake motsetning, til det trange, kakerlakk-fylte krypinn de to innbyrdes så ulike kunstnerne og gode vennene en gang hadde delt i Brooklyn. Da 29-årige Pearlstein - som hadde en lengre Italia-reise bak seg - også fungerte som kunsthistorisk veiviser for den fire år yngre Andrew Warhola (et etternavn som viste til hans slovakiske opphav).

Det fins riktignok et fragmentarisk forelegg fra italiensk kunsthistorie på utstillingen «Andy Warhol - Tidlige tegninger», som åpnet på Louisiana-museet forleden. Et utsnitt av en sovende Cupido, med den kjente barokkmaleren Guido Reni og hans grafiske «oversetter» Coriolano som opphavsmenn. Tegningen skiller seg på ingen måte fra de øvrige arbeidene, i det den drevent manierte streken også her bærer preg av å være kalkert fra et velkjent visuelt underlag. Konsentrert til bølgende linjeløp som understreker det androgyne ved bruddstykket av den mytologiske ynglingen. Og er et typisk trekk ved flere av de tidlige tegningene.

PEARLSTEINS PÅPEKNING AV den unge Warhols voldsomme tegnelyst kom som en overraskelse på en kritiker med et ferskt minne om silketrykkene av Mao fra en utstilling i SoHo. Arbeidene i strek spilte også statistenes rolle på den store minneutstillingen i MoMA, der Marilyn, Liz, Jackie, den elektriske stol, suppeboksene, Brilloboksene, selvportrettene og andre celebriteter utgjorde stjernegalleriet. Men mye av Andys Amerikana-temaer ligger i kim hos streken på papir.

Derfor må det ha vært litt av en åpenbaring for den tyske galleristen Daniel Blau, som fikk se de 300 tegningene i forfjor etter at de hadde vært magasinert av boet som «Warhols arkiv» siden 1990. Tyskeren var viss på at et slikt materiale måtte eksistere, men hadde ikke forestilt seg det omfanget han møtte - og fikk kjøpe. Louisiana-ledelsen ble klar over bildene på fjorårets Basel-messe, handlet raskt og ble det første museet som fikk presentere dem. Det skyldtes nok at institusjonen ved Øresund fra før har presentert andre sider av Warhols kunstnerskap og rommer flere arbeider i sin samling.

WARHOL VAR ALDRI noen tilhenger av å tegne etter levende modell eller ut fra landskap, slik vennen Pearlstein praktiserte. Han hadde først og fremst en umettelig lyst på å bearbeide det potensial som lå i eksisterende bilder fra aviser, bøker, foto- og motemagasiner. Plaget som Warhol var av at hudens pigmenter ikke tålte sollys, satt kunststudenten for det mest inne og tegnet.

OPPSPILL: Munter melodisk fingerøvelse i «No Title (Two Hands Playing Piano)».
OPPSPILL: Munter melodisk fingerøvelse i «No Title (Two Hands Playing Piano)». Vis mer

Delvis isolert men også på et fellesatelier sammen Pearlstein og vennens seinere hustru Dorothy Cantor. Hans resultater ble ofte kontroversielle emner under storkorrekturene på Carnegie Tech, der bl.a. eksiltyskeren George Grosz hadde sterke innsigelser. Noe forbausende med tanke på at enkelte tegninger rommer impulser fra eks-dadaisten.

I EN FILM som vises i tilknyning til tegningene - og med 60-åras undergrunnsfase i The Factory som bakteppe - blir Warhol spurt om bakgrunnen for bilkrasjene i silketrykkserien «Death and Disaster». Svaret er det forutsigbare «Helt tilfeldig». Neppe. I en tegning fra 1954, «No Title (Dead Stop)», introduseres temaet gjennom en liten bil som har kollidert med et stort varselskilt, framstilt gjennom en grov, utflytende strek og krass kutting av arket.

FORESPEILING: Trafikken som dødstema inntreffer allerede i tegningen «No Title (Dead Stop)» fra 1954.
FORESPEILING: Trafikken som dødstema inntreffer allerede i tegningen «No Title (Dead Stop)» fra 1954. Vis mer

Selv om Warhol bega seg inn på sosiale temaer i sin tidlige fase som tegner, befant han seg fjernt fra den tydelige kritiske brodden hos sin eldre USA-kollega Ben Shahn. Det ser man også i de ulike tegnemåtene som settes opp mot hverandre for å portrettere populisten Huey Long, i det Louisiana-guvernøren skriker ut sin smerte etter å ha blitt skutt i 1935. Også her får snittene gjennom den ene, strekspinkle versjonen en visuelt virksom karakter.

NOEN AV WARHOLS tegninger dokumenterer streif av etterkrigstidas USA, før høykonjunkturen og varestrømmen satte inn. Han kan også her fascineres av foreleggenes fotografiske næring for å iscenesette situasjoner i strek. Det framgår med lineær presisjon i koblingen av miner og positurer hos aktører av ulik sosial tilhørighet i «(Questions all America is Asking)», som kan framkalle noe av det stemningsleiet som hersket på tampen av McCarthy-perioden. Et optimistisk etterspill kommer i «Two Hands Playing Piano», som dessuten demonstrerer at det å tegne hender også hørte til på Warhols register.

«No Title (Pensive Girl resting Head on her Hand)» ca. 1951.
«No Title (Pensive Girl resting Head on her Hand)» ca. 1951. Vis mer

Mens tapebiter blir en krass poengtering av serien med tegninger, der en ungdom er i ferd med å sette ei heroinsprøyte. Med tittelen «The Nations Nightmare» ble bildene berømmet for sin advarende karakter. Kanskje ligger det her en forutaning om Warhols seinere ambivalente holdning til dop. Selv om han i perioder skal ha holdt sin maniske produktivitet i gang med amfetamin.

DEN DEKORATIVE SIDEN ved Warhol brer seg allerede i tusjtegningene. Ikke minst når han med fetisjistisk fryd pensler tatoverte mønstre over lange legger i høyhelte sko. Eller kombinerer kvinnelig skotøy med kommersielle symboler til tegn på pengenes suksess i «One Dollar Shoes». Men særlig slående ved virtuos kombinasjon av tegnete figurfragmenter på fargete collage-former som tar underlaget så uanstrengt i besittelse.

En opptakt til den seinere popkunstnerens repetisjon av samme ikoniske tema er elegant streket opp i en oktett maskeaktige kvinneansikter fra 1958. Tegningen representerer samtidig en tydelig nedtelling mot pennens sorti, og silketrykkets solospill som mekanisk instrument for Andy.