PAPIR: Se! En avisbunke! De blir sjeldnere og sjeldnere. Foto: Scanpix
PAPIR: Se! En avisbunke! De blir sjeldnere og sjeldnere. Foto: ScanpixVis mer

Ånei, så trist! Nok en gang har Klassekampen glemt at internett er kommet for å bli

Kommentar

Klassekampen har de siste dagene rettet fokus mot kulturkritikkens kår i norske medier. Det er positivt. Kunstkritikken er en viktig del av offentligheten og den har støtt på store hindre i møte med den nye medieøkonomien. Noen mediehus har skåret bort anmelderiet, andre har bare skåret ned. Klassekampen (heretter kalt KK) har foretatt en slags telling og kommet fram til at de store norske avisene publiserer halvparten så mange anmeldelser som i 2007.

Dette kunne vært et interessant oppspark til å diskutere kulturkritikkens rolle i 2017. Hvordan man kan ta i bruk nye medier, hvordan man kan skrive på en måte som engasjerer leserne og skaper debatt. Vi kunne diskutert om kritikerne får til det overordnede målet om å ikke bare drive med forbrukerveiledning, men også sette kulturproduktet inn i en større kontekst.

Men dette er tilsynelatende ikke på agendaen til KK.

I stedet er det å lage sytefest, påpeke nok en gang at alt var så innmari mye bedre før.

Dagbladet kommer strengt tatt godt ut av KKs telling. Vi er avisa med flest anmeldelser. Dagbladet har lange tradisjoner for kulturkritikk, det er en del av vår DNA. Vi er stolte av at vi opprettholder et høyt nivå, og for så vidt også volum, på kulturkritikken. Så vi har ikke noe å klage over.

Men det er likevel helt umulig å ikke påpeke at KK har en fullstendig antikvarisk måte å tilnærme seg stoffområdet på. En måte som glatt overser den store digitale vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Som tilsynelatende ikke kjenner til kulturkritikk som ikke kommer med terningkast (!). Og som ikke tar innover seg at en del kulturkritikk ikke har noe i papiravis å gjøre i det hele tatt.

I sin undersøkelse har KK kun lest papiranmeldelser. Jeg kan derfor glede dem med at virkeligheten er lysere enn deres dystopi, Dagbladet har skrevet betraktelig flere anmeldelser enn det som er talt. Dette er anmeldelser som aldri har kjent trykksverta på kroppen, men gått rett på nett. I år har vi anmeldt rundt 50 konserter. Rett på nett. Og «Stjernekamp» og «Hver gang vi møtes» låt for låt. Rett på nett.

Når det er mye som skjer på tv-fronten og det ikke er plass i papiravisa? Rett på nett.

Når vi vet at målgruppa for anmeldelsen aldri har tatt i en papiravis? Rett på nett.

Forrige uke publiserte Dagbladet en anmeldelse av tv-serien «Alias Grace». Bare på nett. Hittil er den lest 280 000 ganger.

Rekkevidden på disse nettsakene har muligheter det er vanskelig å se for seg på papir. Det er absurd at det ikke skal telle når man diskuterer kulturkritikk i 2017.

Som flere andre mediehus eksperimenterer vi med anmelderformatet. Forsøker å treffe leserne med nye måter å snakke om kulturprodukter på. Vi har gjenfortalt og analysert hver episode av «Skam» og «Game of Thrones» i såkalte recaps. Det er en nyskapende og populær form for kulturkritikk.

Derfor ble jeg overrasket da jeg så KK-tittelen «Kunstkritikk i fritt fall» og ingressen «I september hadde ikke VG og Dagbladet en eneste kunstanmeldelse på trykk» tirsdag. Kunstkritiker Arve Røds grundige og gode kritikk av to Matias Faldbakken-utstillinger gikk over en dobbeltside i papiravisa mandag 11. september. Men telte visst ikke som anmeldelse fordi den var skrevet i en fast spalte og ikke hadde riktig «metadata». Altså terningkast.

Når det er sagt har jeg forståelse for kritikken om at en kunstspalte annenhver uke ikke nødvendigvis klarer å favne det levde norske kunstmiljøet. Men er vi sikre på at en tradisjonell anmeldertekst i en papiravis er riktig vei å gå hvis Dagbladet skal satse mer på kunstkritikk framover? Når vi har nettets muligheter til å vise fram kunsten på en helt ny måte?

Det er rett og slett litt vanskelig å ta kritikk fra en avis som i mange år har kunnet late som om internett ikke eksisterer fordi de har huet og ræva full av statsstøtte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook