GJENVALGT: Israels statsminister Benjamin Netanyahu natt til i går, da det ble klart at han lå an til å bli gjenvalgt. Til høyre kona Sara.
GJENVALGT: Israels statsminister Benjamin Netanyahu natt til i går, da det ble klart at han lå an til å bli gjenvalgt. Til høyre kona Sara.Vis mer

Anerkjennelse av Palestina

Israels statsminister har uttalt at det ikke vil bli opprettet noen palestinsk stat så lenge han er sjef. Med det som utgangspunkt må det internasjonale samfunnet finne nye grep for å få fredsprosessen videre.

Meninger

Det er svært mange gode grunner til at Norge bør anerkjenne Palestina som egen stat.

Ikke uventet vant den sittende statsminister Benjamin Netanyahu det israelske valget. Valgkampen var preget av ulike saker, men den nasjonale sikkerheten fikk mest oppmerksomhet. For alle som hadde håpet at valget skulle bidra til at fredsforhandlingene skulle komme i gang igjen, var valget svært skuffende. Israel vil få en statsminister som har uttalt at det ikke vil bli opprettet noen palestinsk stat så lenge han sitter i sjefsstolen. Med det som utgangspunkt må det internasjonale samfunnet finne nye grep for å få fredsprosessen videre. Et viktig spørsmål Norge må ta stilling til, er om tiden nå er kommet for å anerkjenne Palestina som egen stat. Derfor gir tankesmia Agenda nå ut et notat om disse spørsmålene.

Etter tiår med klokkertro på at en framforhandlet fredsavtale mellom Israel og Palestina må komme forut for etableringen av en palestinsk stat, er det nå økende støtte for anerkjennelse av staten Palestina, uten at det foreligger en fredsavtale med Israel. Sverige anerkjente Palestina i oktober, noe 70 prosent av FNs medlemsland (135) nå har gjort. I løpet av høsten har parlamentsflertall i Storbritannia, Spania, Frankrike og Irland stemt fram uforpliktende vedtak om å anerkjenne Palestina som stat. Også i Danmark og Finland presser partier på for en anerkjennelse. Island har allerede anerkjent Palestina. Parlamentariske flertall for disse vedtakene er ikke forpliktende for regjeringenes valg, men det er like fullt sterke signaler om en felles internasjonal tro på at tiden er moden for en ny politikk på dette området.

Det er bred internasjonal enighet om at det palestinske folket har rett til selvbestemmelse. Dette har også folkerettsdomstolen i Haag (ICJ) slått fast. Selvbestemmelsen innebærer at palestinerne har rett til å opprette en egen stat, dersom det er dette de ønsker. Norge har allerede langt på vei gitt en anerkjennelse av en palestinsk stat gjennom oppgraderingen av den palestinske representasjonen i Norge til ambassadørs rang. Målet om en selvstendig palestinsk stat har vært en sentral del av norsk midtøstenpolitikk i flere år, og er også den nåværende regjeringens uttalte mål. Likevel har norsk politikk fram til i dag vært basert på et premiss om at staten Palestina ikke kan anerkjennes før det foreligger en framforhandlet avtale mellom partene.

Argumentene for dette har vært basert på en genuin tro på at forhandlingssporet ville kunne føre fram til en fredelig løsning. Men nå ser dette annerledes ut. Det er et viktig mål å styrke Palestina. En anerkjennelsen av Palestina vil være et ledd i å styrke forhandlingssporet, ikke å svekke det.

Det er i dag ingen reelle fredsforhandlinger om en avtale som får slutt på okkupasjonen, og som gir Israel og Palestina sikkerhet. Dersom ingenting endres, er det lite som tyder på at slike reelle forhandlinger vil komme i gang. Det er dessuten avgjørende å sende et signal til det palestinske lederskapet og det palestinske folket om at det lønner seg - ikke straffer seg, slik det i praksis gjør i dag - å fortsette å jobbe mot frigjøring langs et diplomatisk, ikkevoldelig spor.

I tillegg har en rekke aktører i prosessen, blant dem USAs president Barack Obama, uttalt at det skjeve maktforholdet mellom partene er et hovedproblem i forhandlingene. Ved å anerkjenne Palestina forut for en framforhandlet løsning gir man et lite bidrag til å redusere dette svært skjeve maktforholdet. Ikke minst fordi det internasjonale samfunn ved en anerkjennelse vil påta seg forpliktelser ovenfor den nye staten, og til en viss grad være tvunget til å gi Palestina beskyttelse mot for eksempel territoriale krenkelser, slik den israelske nybyggingspolitikken er. På sett og vis kan man si at Palestina er for svakt, Israel for sterkt og begge for sterkt splittet til å inngå i de kompromissene som må til. Med en internasjonal anerkjennelse som stat vil palestinernes synspunkter tillegges mer tyngde. Det vil naturligvis ikke sidestille partene å ha lik status internasjonalt, men det er liten tvil om den tunge symbolske og praktiske verdien det vil ha for Palestina i internasjonal sammenheng.

En anerkjennelse vil også kunne være positivt for å dempe den voksende palestinske utålmodigheten. Midtøstenforskerne Heian-Engdal og Jensehaugen er blant dem som understreker at dersom palestinerne fortsatt blir motarbeidet i sine bestrebelser for internasjonal anerkjennelse, må vi ikke bli overrasket om det palestinske folket til slutt trekker den slutningen at den fredelige forhandlingslinjen er et blindspor. Antallet ekstreme, voldelige grupper på palestinsk side er i vekst. Foreløpig klarer Hamas å kontrollere størstedelen av de ekstreme grupperingene, men dette bildet kan endre seg. Uten framgang i fredsprosessen kan Hamas miste kontrollen, og nye og ekstreme grupper kan styrkes. Skulle det skje, vil volden i området antagelig øke dramatisk. En anerkjennelse kan bidra til å dempe trykket i den palestinske trykkokeren.

Så skal man selvsagt ikke underslå at en anerkjennelse også vil kunne ha negative sider. Det er liten tvil om at de israelske reaksjonene mot Norge kan bli sterke, i form av fordømmelse og diplomatiske reaksjoner. I tillegg kan Norge risikere å miste innflytelsesrike roller, for eksempel som leder av den internasjonale giverlandskomiteen for Palestina. Men det er ikke gitt at dette vil skje, og negative konsekvenser må uansett måles opp mot fordelene. Det er også viktig å huske at vi nå har sittet som leder i giverlandskomiteen i 20 år uten at det har ført ett skritt nærmere fred. Tvert imot går utviklingen i feil retning. Det er ikke noen løsning å fortsette i samme spor i 20 år til. Det som er det viktige nå, er å gjøre gode valg for å få fredsprosessen mellom Israel og palestinere tilbake på et konstruktivt spor.