I SÆRSTILLING: Cecilie Løveid er poet, forfatter, skrivelærer og en av Norges mest sentrale dramatikere. Men det tok ni år før Nationaltheatret fikk satt opp hennes bestillingsverk for dem. Foto: Søren Bruun
I SÆRSTILLING: Cecilie Løveid er poet, forfatter, skrivelærer og en av Norges mest sentrale dramatikere. Men det tok ni år før Nationaltheatret fikk satt opp hennes bestillingsverk for dem. Foto: Søren BruunVis mer

Anerkjent og underkjent

Cecilie Løveid er en av Norges viktigste dramatikere. Denne uka har omsider hennes «Visning» urpremiere på Nationaltheatret. Hvorfor ser vi henne ikke oftere på scenen?

Meninger

IDEER: Flere ganger er hun satt opp av våre nasjonalteatre. Hun har vært vist på mindre scener også, av frigrupper og prosjektteatre. Hun er oversatt til ungarsk og bosnisk. Hun er spilt i Wien og Warszawa. En rekke bøker er skrevet om henne. Forfattere som Olaug Nilssen, Tomas Espedal og Kristin Auestad Danielsen har kalt henne et forbilde, en inspirasjon, en døråpner. Poeten Steinar Opstad erklærte at hun er «poet i dramatikken, dramatiker i poesien og hun skriver en prosa som er en syntese av alle sjangre».

Men tross alt: Cecilie Løveid får mindre oppmerksomhet og færre oppsetninger enn hun og hennes publikum fortjener. Hennes nyeste oppsetning, «Visning», ble skrevet på bestilling fra Nationaltheatret og levert i 2005. Eirik Stubø la det bort, og stykket har ikke vært vist før nå. I flere år mistet Løveid lysten til å skrive drama.

Kanskje står hennes eget rykte i veien for henne. Myten sier at Løveid er utilgjengelig. Den gir undertegnede lyst til å vri på noe Tore Vagn Lid skrev i en annen sammenheng: Avantgarde betyr fortropp, ikke uforståelig.

Cecilie Løveid har alltid vist vilje til å eksperimentere med form. Ofte skriver hun i en prosalyrisk kollasjform som kan minne dels om tankestrømskrift, dels om poesi. Det visuelle er viktig. Ofte fortelles historier gjennom tablåaktige scener, noen ganger løsrevet fra scenene før og etter. Tidslinjene kan være uklare. Rollefigurens intellektuelle liv, følelsesliv og fysiske liv samsvarer ikke alltid. Og likevel, helheten sett under ett, trekkes fortellingen i en bestemt retning. Skikkelsenes tanker er ofte uttalte, og selv de ganger rom og rammer er abstrakte, er følelsene i dem alltid følbare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er heller ikke slik at leseren eller tilskueren ekskluderes om han eller hun bare forstår noen av nivåene. Snarere er det slik at den som skjønner referansene gis et bonusspor, tilgang til flere dimensjoner. Løveids tekster har alltid flere tolkningsnivåer, mer enn en inngang til innsikt.

Dagens teaterpublikum bør ha langt enklere for å følge hennes tankebaner enn 1980- og 1990-tallets publikum. Vi kjenner regiteatrets flertydige referanselek. Vi vet at historier kan bestå av flere, av og til motstridende, enkeltfortellinger. Vi er vant til film, tv og teater der kronologi er oppløst og diskusjoner diskuteres heller enn konklusjoner konkluderes. I 1996 kunne Hans Rossiné skrive at «Rhindøtrene» var «absolutt pling-plong», uten å bli oppsagt fra kritikerjobben i Dagbladet. Han var i takt med en tidsånd. Hun var forut for sin tid. Men fortsatt, også i fagmiljøer, er Løveid omstridt.

Da Morgenbladet og Dramatikkens hus kåret Norsk Dramakanon før jul, ble hun valgt vekk. Juryens Tom Remlov, som selv produserte henne i sin tid som teatersjef på DNS, begrunnet det med at hun «ikke oppfylte de samlede kriteriene». Han beskrev hennes stykker som «nokså situasjonsbestemte», «preget av den anledningen og tiden de er skrevet i og for».

«Resultatet blir oftere god form enn fullverdige verk», sa han. Men det var åpenbart at ikke alle jurymedlemmene var enige. Flere hadde ønsket Løveid på lista. Ivo de Figuereido framhevet «Maria Q» som sin favoritt. Siri Senje påpekte at hun hadde vært blant finalistene, men at juryen - Senje, Remlov og Figuereido, Ane Farsethås og Kai Johnsen - ikke klarte å enes om hvem av Løveid, Sverre Udnæs, Klaus Hagerup, Arne Skouen og Finn Iunker som skulle med. Resultatet ble ei liste uten noen av dem.

Løveids fravær fødte rabalder. Juryen kunne da ikke mene at Sigbjørn Obstfelders «De røde dråber», Nils Kjærs «Det lykkelige valg» eller Tarjei Vesaas «Bleikeplassen» var viktigere bidrag til norsk dramatikk enn alt hun har skrevet?

I sedvanlig dempet stil kalte Jon Fosse - selv på lista - utelatelsen «litt overraskende». «Oppsiktsvekkende», sa Therese Bjørneboe, kritiker i Aftenposten og redaktør for Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Hun betegnet Løveid som «en av de mest fornyende og dristige dramatikerne fra 80-tallet og utover». Arne Lygre - på lista - sa han savnet henne. «Useriøst», sa forfatter, forlegger og fersk dramatiker Geir Gulliksen, og beskyldte juryen for ikke å ha hatt oppdraget på alvor.

- Som dramatiker har hun tidlig og tydeligere enn noen andre dratt tenkningen om norsk teater vekk fra naturalismen og Ibsen-tradisjonen mot noe nytt og mer formsøkende, sa Gulliksen til Morgenbladet. Sintere ble Wenche Larsen, som skriver doktorgrad om Løveids dramatikk. I et leserinnlegg skrev hun at juryen «undergraver sitt eget prosjekt», og at det er «faglig useriøst» og «latterlig» å overse henne. «Er det noen som skriver tidløs, eksistensiell dramatikk som fullverdige verk, er det Løveid», skrev Larsen.

Og da er vi tilbake til start. Betyr «kontroversiell», «eksperimentvilje» og «eksistensiell» vanskelig? Ikke i «Visning». Språket er musikalsk, muntlig og hverdagslig. Situasjonen er emosjonell. Julie, fotokunstner og fersk enke, går på visning i huset der hun bodde med mann og sønn. Sønnen Fredrik, voksen på utsida og barn på innsida, har hun med seg, og hun forteller ham at de skal late som om de ikke har sett huset før.

I huset møter de Michael, en eiendomsmekler Fredrik skal komme til å kalle både «pappa?», «ikke pappa» og «onkel Scar». Det siste er en referanse til «Løvenes konge» og et tegn på Fredriks mentale alder, men også et forvarsel om hva som vil skje. Dette er et kjennetegn for Løveids referanser. De er aldri tilfeldig valgt, aldri utvendige. Og raskt blir det klart at «Visning» i tillegg til «Løvenes konge» også bærer i seg spor av «Hamlet» og «Oidipus». Nærleser en teksten, ser en at den er bevisst slektskapet mellom inspirasjonskildene. Slik er den også et eksempel på at avstanden mellom kunst og underholdning ikke alltid er så stor, og at bredt og smalt godt kan forbindes uten at det ender i middelmådighet eller middelkultur.

Typisk for «Visning», og for Løveid, er det også at det ikke er den unge mannens erfaringer som står i sentrum. I det skiller hun seg fra tekstene hun refererer til. Cecilie Løveid er ikke bare opptatt av det spesifikt kvinnelige i det kroppslige og kjønnslige, men også i det sosiale, i særbehandling av kvinner, i egen eller andres forventning til kvinneroller eller oppfatningen om kvinnen som «det annet kjønn».

Den som vil, kan tolke motstanden hun møter som en bekreftelse av at kvinneerfaringer fortsatt ses som en underkategori, mens mannserfaringer godtas som menneskeerfaring.

• Lillian Bikset er teater- og showkritiker i Dagbladet, frilansjournalist og oversetter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook