Anfindsens fobi

ISLAM: Hvis en pasient kommer inn på et legekontor og sier han har gikt i låret, er det legens ansvar som fagperson å hjelpe pasienten til å forstå at han er begrepsforvirret. Jens Tomas Anfindsen hevdet i Dagbladet 8. desember at jeg tar for lett på islamistisk ekstremisme. Anfindsen og hans kollega Ole Jørgen Anfindsen er blitt beskyldt av mange for å komme med rasistisk propaganda på sitt nettsted. Det ville derfor være en enkel sak å avvise Anfindsens utfordring som brun propaganda. Det er imidlertid viktig å motarbeide begrepsforvirringen i debatten om religion, konflikt og terrorisme.

LA MEG FØRST kort fastslå at det er feil at jeg ikke tar ekstremisme på alvor. En drøy uke etter 11. september skrev jeg f.eks. en kronikk i Aftenposten med tittel «Osama bin laden i krig også mot Norge». Hvis Andfinsen er interessert, vil han se at det meste av det jeg har skrevet i senere år, handler om forholdet mellom religion og konflikt. Jeg tar ikke lett på temaet. Anfindsen har likevel tolket meg helt riktig når han skriver: «Brekkes underliggende budskap synes kort og godt å være at angsten for islam er irrasjonell, altså en slags fobi.» Ja, angsten for islam i Norge og i resten av verden, er irrasjonell. Den er en slags fobi, som Anfindsen sier. Den irrasjonelle angsten for religiøse minoriteter har alltid hatt god grobunn i Norge, og i Europa ellers. Fobien er knyttet til Europas historie, hvor spesielt 1500-tallets politiske og religiøse utvikling la rammebetingelsene for vår tenkning om forholdet mellom religion og politikk. Etter reformasjonen og de påfølgende religionskrigene mellom katolikker og protestanter, ble de tidlige europeiske statene enige om at et land skulle ha samme religion som det politiske overhodet i landet. Man fikk statskirker, blant annet i Norge. Den religionspolitiske historien til Norge fra denne tiden, er blant annet en historie om irrasjonell angst for alle som tenkte eller trodde noe annet enn det som var tillatt av kongen. Angsten rettet seg som kjent mot jøder, men kristne minoriteter, som kvekerne, var også ofre for majoritetens fobi. Det var ikke før på midten av 1800-tallet at de kristne minoritetene i Norge oppnådde en grad av religionsfrihet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI OPPLEVER i dag en fortsettelse av denne triste historien gjennom en sterk stigmatisering av muslimer. Dette gjør meg engstelig. Alle som er opptatt av folkemordstudier, vet at slik stigmatisering er første skritt på veien mot overgrep. Det er ingen tvil om at Anfindsen bidrar til stigmatiseringen. For å bringe litt ærlig tenkning inn i debatten, vil jeg oppfordre til å skille mellom de fenomener Anfindsen omtaler, som islam, islamistisk ekstremisme, terrorisme, innvandring. I vanlig debatt mellom tenkende mennesker, er slik sammenblanding uakseptabelt. La oss si at vi tok en debatt om udemokratiske eller voldelige kristne grupper - ville vi da slippe unna med å blande dette sammen med en generell trussel fra kristendommen? Eller tilsvarende, hvem ville akseptert at man brukte en debatt om jødiske ekstremister til å snakke om en generell trussel fra jødedommen? Det er ikke lenge siden slik stigmatisering ledet til folkemord i Europa. Derfor bør vi aldri godta å diskutere på slike premisser, heller ikke når det gjelder islam.

ANFINDSENS utfordring er en oppvisning i den begrepsforvirring som gjerne brukes - bevisst eller ubevisst - for å antyde diffuse trusler. Han gjør en debatt om ekstremisme og terrorisme om til en merkelig og upresis debatt om islam og om «utfordringene knyttet til islam og integrering.» La oss få en debatt med høyere kvalitet. Det er helt legitimt å snakke om de udemokratiske midlene og målene til en organisasjon som Hizb ut-Tahrir, men det er ikke legitimt å snakke om en trussel fra islam. La oss skille klart mellom to ting: På den ene siden finnes det en reell trussel fra islamistisk terrorisme. På den andre siden finnes det en irrasjonell angst for islam. La oss holde legitim bekymring klart adskilt fra fobi.