Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anger og bot

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SELVRANSAKENDE sjel ble gradvis til under innflytelse av kristendommen. Augustins Bekjennelser gir et gripende uttrykk for det. Gripende er det også å følge med i den pågående strid mellom den utmerkede statsviter og humanetiker Bernt Hagtvet og kommunisten Pål Steigan. Lidenskapelige tilhengere av det gode begge to. Og rørende kristne i sitt sinnelag. Noe som sikkert vil overraske dem. Men jeg har gransket deres sjel. Slik de har gransket hverandres. Bernt Hagtvet finner ingen anger i Steigans sjel. Det er ikke nok å innrømme at det var feil å støtte Pol Pots terrorregime. At han lot seg føre bak lyset. At han i sin forblindede tro på det gode, unngikk å se hva alle andre så. Nemlig at det gode var ondt. Steigan skal bekjenne og be om forlatelse. Så får han kanskje også tilgivelse? Nå vil nok Hagtvet påpeke at formålet med en slik unnskyldning er preventiv, at den skal bidra til å hindre at lignende skrekkregimer kommer til makten i fremtiden, eller kanskje å forebygge at

bedremannsbarn nok en gang lar seg forføre til å støtte totalitære ideologier. Middelet er uansett det velkjente imperativ: Bekjenn at du har syndet, at du var ond og fordervet! Ingen utflukter! Det er ikke nok å si litt ond. Si: - Helt ond! Si det en gang til: - Jeg var helt ond! Og Steigan? Han er krenket. Hagtvet har kolportert usanne rykter. Ført falskt vitnesbyrd mot sin neste. Professoren har nemlig sitert en danske, en tidligere kommunist, Torben Weinreich, som påstår at norske AKP,ere ble instruert til, i en tilspisset situasjon, å bruke vold om nødvendig, kanskje til og med drepe nære slektninger og venner. Dette er løgn, sier Steigan, og dessuten dypt krenkende for alle vergeløse AKP,ere. Også kalt arbeiderklassens fortropp. Samt deres familier. Som de er glade i. I Dagbladet [23.07.03] gir han klar beskjed. Han nekter å diskutere sin støtte til massemorderen Pol Pot med Bernt Hagtvet, før Hagtvet har gitt sin «uforbeholdne unnskyldning og beklagelse». For det får da være

måte på overgrep! Jeg foreslår en felles pilegrimsvandring til Nidaros, eller kanskje til Oslo Domkirke, hvor biskop Stålsett, som jo har erfaring med slikt, kan formidle syndsforlatelse. Hvem skal delta? Hagtvet og Steigan selvsagt. Men ikke minst medlemmene av norske regjeringer i perioden fra 1979 til inn på nittitallet. Og aller helst De forente nasjoner. Røde Kmehr-regimet ble styrtet den 7 januar 1979, etter Vietnams invasjon. Man fikk en ny regjering i Phnom Penh, ledet av Heng Samrin. Terrorregimet var altså styrtet. Men FN og den norske regjering anerkjente fremdeles Røde Kmehr. Kmehr-leder Ieng Sary fungerte som Kambodsjas representant i FN. Hvorfor anerkjente man ikke den nye regjeringen? Offisielt fordi den var innsatt av en invasjonsmakt! Slik den nåværende regjering i Afganistan, denne gang med FNs godkjennelse, jo også ble innsatt av en invasjonsmakt.

NÅR DET GJELDER Irak er problemet mer komplisert. De ble okkupert uten godkjennelse fra FN. Hvem representerer Irak i FN? De har jo ingen regjering. Følger man logikken fra Kambodsja, skulle man tro det var Baath-partiet. Men det er selvfølgelig okkupasjonsmakten, de facto president Bush! - Den egentlige grunn til at man foretrakk Røde Kmehr fremfor Heng Samrin, var at Vietnam hadde påført USA et sviende nederlag, og ble betraktet som deres fiende nummer en. Det blir trangt i Oslo Domkirke. Kanskje Nidarosdomen likevel?