OMVEI: I 1988 fikk Roy Jacobsen et så godt tilbud fra Bokklubben at han ikke kunne avslå. Det har han angret på siden, for han følte at «Virgo» ikke var helt ferdig da den kom i bokform. Over 20 år etter har han gjort et forsøk på å skrive den om. Han endte opp med romanen «Anger». Foto: Lars Myhren Holand
OMVEI: I 1988 fikk Roy Jacobsen et så godt tilbud fra Bokklubben at han ikke kunne avslå. Det har han angret på siden, for han følte at «Virgo» ikke var helt ferdig da den kom i bokform. Over 20 år etter har han gjort et forsøk på å skrive den om. Han endte opp med romanen «Anger». Foto: Lars Myhren HolandVis mer

«Anger»

Les utdrag fra Roy Jacobsens nye roman.

• Les intervju med Roy Jacobsen her.

Heisen sank ned i hans første dag. Klokka var ni om morgenen og sola sto midt i gitteret. De ga ham en grå pose med klær som han ikke
ville vite av for ti år siden og som han ikke ville vite av nå heller.

- Kast dem, sa han og myste mot arkene de skjøv over disken.

- Gjør det sjøl, sa de. - Det står ei kasse der borte.

Han slapp pakka uåpnet i søppelkassa.

- Du får tøyle raseriet ditt nå da, Larsen.

- Det er dødt, sa Larsen.

- Det er tidlig, ikke sant?

- To år.

Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte av ham, man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet ryggen og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene; feil dress. Den som satt som den skulle. Restene av det flotte håret lå over bakre halvdel av det store hodet og skjulte arret. Hans Larsen skjulte ikke arret fordi det var sporet etter en forbrytelse, men for at folk på gatene ikke skulle vemmes.
Han hadde stått fire uker på en skammel med hodet i spjellet for ikke å ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle være, så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Synsinntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene, bevegelsene, tempoet, han skulle få bryne seg på de nye selvfølgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom til å delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt. Det var planen. Fylle en serie med dager som til sammen skulle utgjøre restene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre det ubemerket, å bære buret med seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Larsen tok avskjed med forbryteren i speilet, lot papirene gå samme vei som de gamle klærne - og det var bare å sette den ene foten foran den andre og liste seg ut under en himmel som falt ned over ham som et kaldt bad. Han grøsset. Det var det samme hver gang. Han gikk rundt et hjørne og langs en gate, naken som et barn. De gamle beina var ustø, det myldret og bruste og munnen hans lo, trafikken hamret og en buss trakk pusten som en hval, barnelatter, raslende stemmer og knasende skritt i sand på asfalten. Han var 72 år på denne spissrotgang inn i nok et liv. Alt for mange av disse årene hadde han ikke selv hatt herredømme over: han hadde sonet for ran, for umotivert vold, for smugling, svindel, det meste.

Men Larsen tok det, det er alltid noe å skamme seg over. For noen tusen år siden, i Egypt, kunne han kanskje ha vært en fetert kriger eller en samfunnsstøtte og et eksempel. Nå hadde han mer enn nok med å være en forhenværende naturkatastrofe - på flukt inn i et billig hotell.
Han stirret andpusten på resepsjonisten, hånden hans skrev «Hamburg» i rubrikken for siste natt og «sjømann» i rubrikken for yrke, det forklarte i det minste skipssekken som hang som en pukkel over ryggen hans, og muligens også de utflytende tatoveringene på venstre håndledd. Det sannsynlige burde begynne å kle Hans Larsen, og det fort.

- Adresse «ingen», sa han og lo formålsløst.

Kvinnen bak skanken var i slutten av tjueårene, vakker, med skarpe, hvite tenner bak brede lepper uten sminke. Hun duftet av de skitneste fantasier, håret var tungt og bølgende, og hun befant seg i en uniform som i sin tid kunne bringe Hans Larsen ut av fatning. Nå så han på henne med likegyldig lettelse.

- 412.

Også værelset var som det skulle. Dødt, anonymt og vendte mot havna. Han låste etter seg, slapp sekken i golvet og sank overende på senga. Det store hodet hans hvilte.

Det hang et speil over vasken i det lille avlukket. Hans Larsen kunne se seg selv i skrått perspektiv, ovenifra, med beina i kors i en fremmed seng. Han sto opp og trakk for gardinene. Han la seg igjen og hvilte. Han satt. På nattbordet lå en nøkkel som passet i barskapet under vinduet. Han åpnet det og fant fram en Farris, trakk gardinene fra og sto i vinduet og så rastløse skyer drive over himmelen. Det regnet på den andre siden, den svarte, ruglete overflaten lignet knust glass, et engelsk passasjerskip med horder av paraplyer på øvre dekk, en russisk rustholk og et skråstilt seil forsvant bak Havnelageret der Larsen i sin tid hadde hatt sin første jobb, som bud. De gamle prammene, tunge og langsomme, og hodet hans tenkte på datteren, den gang hun bare rakk ham til oppunder armene. Først festet man seg ved øynene, grønne og unnvikende, så håret, langt og svart og floket med allslags blinkende spenner og bøyler. De lange, tynne fingrene som hun likte å træ ringer inn på, en jåle og en dokke. Larsen hadde vært stolt av skjønnheten hennes. Han hadde lært henne å lese før hun begynte på skolen. Han hadde lært henne å ri og hadde henne med seg langs kaiene, i skogen og i gatene, han hadde henne i hodet, pekte på verden og gjorde den noen hakk bedre enn den var, de små løgnene som gjør en far til en far og en datter til en datter. Men nå var det over.

Han våknet til et frysende ubehag og husket at legen hadde gitt ham medisiner mot øyeblikk som dette. Han plukket dem ut av sekken, leste på etiketten, tenkte seg om og skylte dem ned i vasken på badet, åpnet en ny Farris og stirret gjennom det skitne glasset. Byen og havna og regnet som hev etter pusten, våte, hivende åndedrag gjennom det utrente blikket hans - havnelageret med ny farge, noen nye hus var bygget, noen gamle revet. Det sto gravemaskiner i gatene. Han så jernbanelinjer, båter, lagerskur og leiligheten med barnetegningene på kjøkkenveggen der hjemme, oppvasken og de grønne flisene på badet - og hva er det jeg drikker? tenkte Hans Larsen. Gjør dette vondt? Hvor går båtene? Kommer jeg til å klare det? Det var ikke noe originalt ved Hans Larsen, slik han så det. Han så et regnvær slutte og et nytt begynne. Rushtrafikken og bylydene. Det lå alt sammen som brutale kjærtegn mot vinduene.