FARGERIK: Helen Gathe maler og skriver. Nå har hun gått helt til topps i Diktkammeret. Foto: PRIVAT
FARGERIK: Helen Gathe maler og skriver. Nå har hun gått helt til topps i Diktkammeret. Foto: PRIVATVis mer

Anglofil februarpoet

Helen Gathe gikk til topps med et fargerikt eventyr — om døden.

(Dagbladet): Hun er dobbelfinalist i Diktkammeret i februar, Helen Gathe, og vi spør henne om å fortelle litt om diktet hun går helt til topps med, som hun har kalt Tistelskog.  

«Tistelskog» tilhører er en slags serie med dikt, der de første linjene er: «Hysj! Ikke vekk!» Jeg velger å kalle diktet mystisk — det beveger seg mellom flere dimensjoner. Gjennom noen måneder har jeg arbeidet med bildet av en kvinne som sover eller hviler, en som hviler lenge, kanskje en som er død og er i ferd med, eller allerede har overskredet grensen til døden. Men jeg utelukker ikke at hun kan sove på en annen måte, for eksempel sove som menneske (en som ikke er vekket av livet, en slags søvngjenger).

— Hvordan kom det til deg — gjennom et fysisk bilde, eller språklig snikende over tid?

— De to setningene: «Hysj! Ikke vekk», sto plutselig på papiret. Egentlig vet jeg ikke hvor de kom fra. Det var som om kvinnen snakket til meg. Hun ville hvile, hun ville ikke bli vekket, hun ville være i fred. Det kan være en slags «annen natur», et sted inn i meg, eller det kan ha vært inspirasjon fra noe jeg har sett og opplevd, noen mennesker jeg har truffet, og tatt inn over meg, i underbevisstheten. Jeg arbeider mye med underbevisstheten når jeg skriver, og lar den få snakke ganske fritt.

Fioler og tistler — leseren kan ikke unngå å se for seg fiolett og blått når de leser februardiktet.

— Hvor viktig har fargebruken vært for deg? Regner ikke med at de er helt tilfeldige — ja, for du er også maler? 

Lar det flyte fritt
Ja, etter en periode med omskolering på slutten av 1990-tallet, begynte jeg å arbeide som billedkunstner. Årsaken er et lidenskapelig forhold til farger! Når jeg skriver «fioduftens skygge» , er det fiolfargen som fikk meg til å skrive dette. Også tistelblomstene har en helt spesiell fiolett farge. De er undervurdert som blomst og forbindes ofte med noe skarpt, ubehagelig. Denne dobbeltheten er tiltrekkende, synes jeg.  

Hun sammenlikner skriveprosessen med å male:

Jeg lar linjene flyte fritt, som man kan gjøre med farger på et lerret i et første stadium av et maleri. Så strammer jeg inn, stryker, tar det som er strøket inn igjen, stryker igjen, flytter på avsnitt, så plutselig faller det på plass. Det er en slags «avgjørende masse» som skal inn i diktet.  

— Visualiseringen er ofte veldig konkret. Det starter med et glimt, en slags scene, som trigger noe inni meg, noe jeg kan arbeide ut fra. Jeg spiller fritt med ulike elementer, som jeg henter fra naturen, historien, det religiøse, aktuelle hendelser, inntrykk fra en bok jeg har lest, fra en samtale jeg har hatt, før jeg begynner å forkaste og skrelle bort.   Til slutt sitter hun igjen med «noe som fungerer», som har en viss rytme, klang, fargesammensetting — og ikke minst en indre spenning, som avgjør om diktet er ferdig.

— Det handler om alt annet enn logikk, men det skal ikke være meningsløst!  

Anglofil
— Hva er det egentlig som foregår i diktet, og hvem i alle dager er 'hun'?

— Kvinnen kan som sagt være «min andre natur», det kan være en slektning, en jeg har møtt, en som vil ha kontakt med virkeligheten. Hun kan være Ophelia, for den saks skyld. Hun hviler, hun kan være død, hun kan være «levende død» . Hun vil ikke bli forstyrret. Hun vil bli respektert. Det handler om å sette noen grenser for hva vi kan tillate oss å gjøre med andre mennesker, tror jeg. Dypest sett handler det om å holde noe i livene våre hellig.   Hun beskriver kvinnen som «ganske bestemt»:

— Hun vil ty til «straffetiltak», hvis noen finner på å vekke henne. Hun trenger ikke å få vite om alt det vonde. Hun trenger ro til å fullføre den fasen hun er inne i, søvnen, forvandlingen til ånd.    

— Morsomt at det dukker opp en penny her inne, også, har du engelsk tilknytning? 

Ja, uttrykket «a penny for your thoughts», er noe du sier for å spørre noen som er veldig stille, om hva de tenker på. Jeg la det litt intuitivt inn som et overraskende element. Det bryter opp litt av alvoret i diktet. Skaper kontrast, som er viktig i ethvert dikt. Jeg er anglofil, så engelsk dukker ofte opp når jeg snakker, og det smitter over på det jeg skriver.  

— Jeg tenker på en fabel når jeg leser diktet ditt — det er så mye rart og magisk som foregår i det!

Diktet kan kanskje kalles en fabel. Jeg ser på mennesker som magiske, og også på livet som magisk. Eventyr og myter er viktige for oss mennesker. Diktet har mange eventyrelementer i seg, for eksempel det at kvinnen kan forandre seg til et «vridd lys». Saltstøtteelementet er hentet fra Bibelen, første Mosebok, kapittel 19, om ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra, der Lots hustru så seg tilbake og ble til en saltstøtte, på tross av advarsler fra Gud.

Vridd lys og en spådom — men en spådom om forråtnelse, da må det vel også handle om døden?

— Både «spådom om forråtnelse» og «tistelskogen» er elementer som står i motsetning til skjønnheten ved fiolduftens skygge og fiolens øye. Det handler om hvordan vi snakker om døden. Vi tenker på avslutning, oppløsning, forråtnelse. Vi spår om at det skal bli slik. Men vi vet i bunn og grunn veldig lite om hva som skjer med sjelen vår. Vil den bli et vridd lys, en duft, en skygge, en blomst, et blaff i vinden?

Selv om spådommen om forråtnelse er sann, sier Helen, trenger hun som sover ikke å få vite dette. Freden bør ikke brytes.

— Tistelskogen vil fungere som en perfekt fluktrute, hvis «dere»  vekker. For gjennom denne «skjærsilden»  eller krattskogen, er det umulig å følge henne, for hun glir igjennom som et vridd lys og forsvinner inn i fiolens øye. Som «ånden i en fillehaug»!    

Ekspressivt og surrealistisk
— Har du skrevet lenge?

Siden 2006 har skrevet jeg flere bøker, og mange hundre dikt. Foreløpig er en eventyrbok utgitt, den første i en serie på tre, om prinsesse Ariane.

I Diktkammeret begynte hun for cirka to og et halvt år siden.

— Det har betydd mye for meg, for takhøyden er stor og tilbakemeldingene fra andre skrivende personer er veldig verdifulle. Det er en raushet som jeg setter pris på, og en felles lengsel etter å strekke seg. Jeg skriver ikke så mye utenom Diktkammeret for tiden, men noen ideer har jeg.   

Helen Gathe er utdannet filolog med historie hovedfag, og har hatt en rekke yrker innen informasjon, internasjonal politikk, voksenopplæring og rekruttering.

—  I dag arbeider jeg både med tekster og bilder. Som billedkunstner har jeg hatt mange utstillinger og har både ekspressive og surrealistiske motiver. Det er vanskelig å beskrive seg selv som person, men jeg håper jeg er et «all right» menneske og at jeg kan være noe for mine medmennesker!  

— Apropos at du er bildekunstner — det var rart å kåre diktet ditt samme dag som det ble kjent at Kjell Nupen er død. Har du noe forhold til ham?
 

— 
Ja, jeg er veldig begeistret for Kjell Nupens arbeider, det blå, det varmt gule, fuglene, de enkle motivene som alltid hadde Nupens «stempel». Han vil bli stående som et fyrtårn i norsk kunstverden. Han gikk bort så altfor tidlig.      

Helge Torvund skriver dette om Helen Gathes dikt:

Unikt fra poet i sterk utvikling
Det er eit forunderleg dikt med ein samstundes uhyggeleg og eventyrleg bodskap, me i juryen har ønska å løfte fram frå februardikta. Månaden februar markerte at Diktkammeret er eit høgst levande interaktivt forum for diktskriving og utvikling av kreativ skriving i sitt fjortande år. Å halda fram med stor aktivitet, å vera med på å få fram nye debutantar og engasjera poetar på mange ulike nivå, etter alle desse åra, er det ikkje mange nettstadar som kan visa til. Det må ein få lov å kalle unikt. Eg tru òg det er rett å seie at det ikkje er den stadige utviklinga av brukarvenleg teknologi som er årsaken til suksessen.

Det er i alle fall høgst passande å presentera ein poet som har utvikla seg merkbart og som har vist uthaldenheit og fokus på eige skriveprosjekt over tid. Ein poet med vilje til innsats og lange linjer. I «Tistelskog» er det ikkje så lett å setje fingeren på kven det er som talar til kven. Men det me høyrer, er at ein skal vera varsam med å bryte den magien som guden Hypnos rår over, for då kan uskylda verta borte. Øydeleggjande prosessar og stivna positurar kan verta resultatet. Tistelskogen er full av stikkande farar. Men den som søv i fiolane sin skugge, kan og gli inn i fiolens auga. Den poetiske venleiken har ei pakt med Hypnos. Og me gir oss ikkje.

For juryen,
Helge Torvund 

 
DIKT I DAGBLADET
Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker om og av kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave (Samlaget 2011)