Angrep under beltestedet

Kritikken fra mangeårige kollega Egeland framstår som ondsinnet.

Det er ikke måte på het omfavnelse: I sin side 3-artikkel i Dagbladet lørdag gir John Olav Egeland meg dødskyss som revisjonist, som én som forsøker å utviske forskjell mellom motstand og landssvik under krigen og framfor alt som lurvet antisemitt.

Det skjer fordi jeg har tillatt meg å skrive ei bok om to gamle menn som var fiender under krigen. Den ene er Svein Blindheim, den gang daglig leder for Milorg i Stor-Oslo med ansvar for rundt hundre sabotasjeaksjoner. Den andre er Bjørn Østring, den gang leder i NS Ungdomsfylkning, frontkjemper ved Leningrad og til slutt leder for «Gjestene», Quislings indre vaktkorps på Gimle.

Det ble bok fordi de to gamle fiendene, som i en gitt situasjon under krigen ikke ville nølt med å drepe den andre, nå er blitt venner.

De er enige om å være uenige om mangt, men likevel enige om det viktigste: De har forsonet seg med hverandre. Og det er en handling som ikke tåler reservasjoner.

Jeg bedrev utenrikspolitikk i en stor del av mine år i Dagbladet. Derfor vet jeg at det minste pip om palestinere resulterer i verbal kanonade fra Israel og deres støttespillere her i landet.

I boka dreier det seg ikke om Israel, men om en leilighet på Majorstua i Oslo. Der flyttet Østring inn i januar 1943. Den jødiske ektemannen i den unge familien som eide leiligheten og bodde der, ble arrestert og seinere drept i Auschwitz.

Hans kone og vesle sønn fikk hjelp til å flykte til Sverige. I min bok sier Østring at han ikke visste hvem som hadde bodd i leiligheten. Han kom fra Østfronten. Ingen av naboene fortalte ham noe.

I omtalen av boka er dette blitt et hovedpoeng for mange. Jeg blir beskyldt for dårlig håndverk. Min lemfeldighet når jeg ikke presser Østring til å tilstå det han sier han ikke visste, blir nå framstilt som antisemittisme. Boka handler om en rekke saker som fortjener debatt: nøytralitetspolitikk, myndighetenes manglende handlingsevne og –vilje i aprildagene, de 93 000 nordmenn som etter krigen ble stemplet som mindreverdige landssvikere, det såkalte rettsoppgjøret. Alt dette har for en stor del druknet i harmen og larmen over NS-mannen som flyttet inn i en leilighet hvor tyskerne hadde arrestert, drept og drevet på flukt den jødiske familien som bodde der.

Omtalen har vært krass flere steder. Min mangeårige kollega Egeland framstår som den mest uforståelige og ondsinnede.