Det er ikke måte på het omfavnelse: I sin side 3-artikkel i Dagbladet lørdag gir John Olav Egeland meg dødskyss som revisjonist, som én som forsøker å utviske forskjell mellom motstand og landssvik under krigen og framfor alt som lurvet antisemitt.

Det skjer fordi jeg har tillatt meg å skrive ei bok om to gamle menn som var fiender under krigen. Den ene er Svein Blindheim, den gang daglig leder for Milorg i Stor-Oslo med ansvar for rundt hundre sabotasjeaksjoner. Den andre er Bjørn Østring, den gang leder i NS Ungdomsfylkning, frontkjemper ved Leningrad og til slutt leder for «Gjestene», Quislings indre vaktkorps på Gimle.

Det ble bok fordi de to gamle fiendene, som i en gitt situasjon under krigen ikke ville nølt med å drepe den andre, nå er blitt venner.

De er enige om å være uenige om mangt, men likevel enige om det viktigste: De har forsonet seg med hverandre. Og det er en handling som ikke tåler reservasjoner.

Jeg bedrev utenrikspolitikk i en stor del av mine år i Dagbladet. Derfor vet jeg at det minste pip om palestinere resulterer i verbal kanonade fra Israel og deres støttespillere her i landet.