BEIRUT/PARIS:  Jeg tenkte egentlig at det var liten sannsynlighet for at folk her hjemme i det hele tatt ville få med seg nyheten. 

Dessverre fikk jeg mer rett enn jeg skulle ønske, skriver Pettersen. Foto: Erik Hapnes
BEIRUT/PARIS: Jeg tenkte egentlig at det var liten sannsynlighet for at folk her hjemme i det hele tatt ville få med seg nyheten. Dessverre fikk jeg mer rett enn jeg skulle ønske, skriver Pettersen. Foto: Erik HapnesVis mer

Angrepet i Beirut var også et angrep på «oss»

Terroren som rammer «oss» er den samme som «de» flykter fra. Er det noe disse dagene bør ha lært oss så er det at vi er i samme båt i vår søken etter trygghet.

Meninger

Da et selvmordsangrep hadde funnet sted i byen jeg befant meg i torsdag denne uken, tenkte jeg ikke på å «markere meg trygg» på Facebook, men jeg var i trygghet. På en balkong i en av de mindre risikofylte nabolagene i Beirut. Jeg tenkte egentlig at det var liten sannsynlighet for at folk her hjemme i det hele tatt ville få med seg nyheten.

Dessverre fikk jeg mer rett enn jeg skulle ønske.

Det finnes ingen funksjon på Facebook for å merke seg trygg i Midtøsten. Og jeg har ikke sett at noen har farget profilbildet sitt med det libanesiske flagget. Selvmordsangrepet hvor 43 mennesker mistet livet, blant dem en norsk statsborger, har fått lite oppmerksomhet i norske og europeiske medier sammenlignet med det grufulle terrorangrepet i Paris fredag, som allerede har blitt mange analyser til del. Hva betyr dette for Frankrike? For Europa? For Norge? For «oss»?

På mange måter er det naturlig at europeere føler mer med Paris enn med Beirut, og at spørsmålene som dette derfor i større grad kjennes betimelige etter terroren i Frankrike. Mange nordmenn har vært i Paris, har venner der og føler seg nærme Paris. Beirut er for de fleste en fremmed by i et fremmed land i en region hvor det er krig og mange konflikter.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange har kommentert at angrepet i Paris var et angrep på «vår måte å leve på» - et angrep på friheten, likheten og brorskapet. Det samme kan man si om angrepet i Beirut.

Området rundt Bourj el-Barajneh hvor angrepet fant sted regnes for å være shiamuslimsk og Hizbollah-kontrollert, men i leiren bor det mennesker av ulik bakgrunn og tilhørighet. Både Frankrike og Hizbollah er fiender av Daesh (ISIS) på grunn av deres roller i krigen i Syria og Irak. Angrepene har mye til felles, og bør derfor sees i en sammenheng.  

Flyktningleiren Bourj el-Barajneh ble opprettet i 1948 for å huse palestinske flyktninger, og har siden det vokst — i høyden, slik også andre tilsvarende leirer har. Det palestinske folket i Libanon er fortsatt flyktninger — også de som er født og oppvokst her. Det er ikke lov for palestinere å kjøpe eiendom utenfor de palestinske leirene, dermed må man være kreativ med den jorden man har og leirene har vokst i form av hus på hus på hus.

Kummerlige forhold, livsfarlige elektriske tjuvkoblinger og de falleferdige husene, gjør disse områdene til livsfarlige steder å oppholde seg. Leiren som ble angrepet er den mest overbefolkede i området, ifølge FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger.  

De fattigslige forholdene holder leieprisene nede, og i dag huser ulike palestinske leire også mange flyktninger fra Syria og andre utsatte grupper. Noen av dem palestinere, andre ikke.

Kort tid etter angrepet påtok Daesh seg ansvaret og det ble satt ut rykter om at to av i alt tre selvmordsbomberne var palestinere. Dette var informasjon som lett kunne ha skapt sammenstøt og ytterligere uro. Heldigvis holdt folk i Libanon hodet kaldt.  

Jeg jobber i Norsk Folkehjelp og var i Beirut sammen med kollegaer. Vi besøkte vårt Libanon-kontor, ulike partnere i landet og ulike flyktningleire. Alt fra teltleirene i Bekaa til de mer permanente leirene i Beirut, tilsvarende Bourj el-Barajneh som vi egentlig skulle besøkt før avreise fredag. Slik ble det ikke.  

Libanon er på størrelse med Rogaland i areal, men huser med sine 4,6 innbyggere nesten like mange mennesker som hele Norge. I tillegg huser nå landet rundt 1,2 millioner flyktninger fra Syria, i tillegg til de palestinske flyktningene som utgjør ca 300 000[1].

Som et tiltak for å verne om «sine egne» har Libanon forbudt flyktningene å jobbe. Behovet for hjelp er enormt.  

Beirut er en travel storby og en eklektisk miks av lokalt og internasjonalt. Her møter man folk fra hele verden med ulik etnisitet, med ulike religiøs tilhørighet og ulik fremtoning. Ruiner fra borgerkrigen står side om side med luksushotell. Samlet sett blir de monumenter over det som er dagens Libanon: et relativt stabilt samfunn med en befolkning som er på vakt, med vissheten om hvor sårbar den såkalte stabiliteten kan være friskt i minnet.  

Ulike grupper kan raskt havne i konflikt når noen føler seg forfordelt i en situasjon hvor de færreste tildeles tilstrekkelig med hjelp. Situasjonen for palestinere fra Libanon har blitt verre etter hvert som palestinerne fra Syria har tatt bolig i «deres» flyktningleire. Sårbare libanesere har generelt fått det verre fordi de nå må «konkurrere» med sårbare flyktninger. Og så videre. Slik skaper spenninger mellom ulike grupper.  

Alt i alt er dette et multikulturelt samfunn hvor mange grupper lever under fattigslige og svært utfordrende forhold, men hvor det i alle fall enn så lenge er relativt stabilt. Angrepet på torsdag var i høyeste grad et angrep på dette faktum, på samme måte som angrepet i Paris var et angrep på «vår måte å leve på».  

Terroren som rammet torsdag hadde som mål å sette folkegrupper opp mot hverandre og destabilisere Libanon. På samme måte som terroren i Paris fredag hadde som mål å øke fremmedfrykt og skape uro. Hvis vi svarer på alt dette med økt skepsis til flyktninger, lar vi terroren vinne. Den terroren som rammer «oss» er den samme som «de» flykter fra. Er det noe disse dagene bør ha lært oss så er det at vi er i samme båt i vår søken etter trygghet.  

Libanon er ikke så langt unna. Mange av flyktningene som reiser videre derfra, det lille landet som spiller en sentral rolle i det vi i den norske debatten gjerne bare omtaler som «nærområdene», drar til Europa. Til Sverige, til Norge. Et destabilisert Libanon vil sende mange flere på flukt — også mennesker som ikke allerede er det. Angrepet på torsdag er det mest blodige i Libanon siden borgerkrigen tok slutt i 1990. Det burde vekke interessen til også norske medier og kommentatorer.  

Jeg vil ikke farge profilbildet mitt i Frankrikes farger, men syns det er en vakker gest at så mange gjør det. Jeg har stor forståelse for at mange europeere føler sterkere med Paris. Terroren der har også berørt meg sterkt, men jeg føler også sterkt med folk i Libanon, et land hvor terrorangrep er noe man ikke er helt uforberedt på at kan skje. Det gjør dem ikke lettere å takle eller akseptere.

Angrepet i Beirut torsdag var også et angrep på «oss» og vårt felles ønske om frihet.      


[1] 450 000 palestinske flyktninger i Libanon er registrert av UNRWA, men det antas at det nå er rundt 300 000 av disse som nå befinner seg i Libanon på fast basis.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook