Angriper Hamsunfilm

HAMARØY (Dagbladet): Er NRKs dramaserie om Knut Hamsuns liv rent sluggerarbeid? Eller er det kun provinisell norsk moralisme som gjør at vi ikke tillater en viss frihet rundt dikterens liv?

Dette er et av temaene på litteraturseminaret her på Hamarøy, der førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap på Universitet i Tromsø, Even Arntzen, tar for seg «Gåten Knut Hamsun» _ Bentein Baardsons dramatisering av Hamsuns liv. En serie han omtaler som et «rent sluggerarbeid som verken er til nytte eller behag». Hans hovedinnvendinger går på det han betegner som en lapskaus mellom Hamsuns fiktive skikkelser, Hamsuns eget liv, og i tillegg påfunn fra regissøren som er tatt helt ut av lufta.

Arntzen trekker fram to episoder han anser som spesielt grove, som når Baardson lar Hamsun (Lars Øyno), hans første kone Bergljot og Strindberg møtes i Kristiania, et møte som aldri fant sted, og der Bergljot løper ut med Hamsun etter seg og Strindberg begynner å slåss med en kvinne. Like grov er ifølge Arntzen episoden der Hamsun i gul dress vandrer rundt i Lillesand med en dverg på slep som han kaller Minutten.

Dagbladet spurte Arntzen om en ikke måtte tillate en viss dikterisk frihet når det gjaldt en dramaserie om en dikters liv.

Forfeilet

- Jeg har ingenting imot at en dramaserie om Hamsun bruker hans fiksjon, men dramaturgisk ville det vært mye bedre å gjøre seerne oppmerksomme på dette, f.eks. via en fortellerstemme, svarer Arntzen og fortsetter. - I denne serien får verken Knut Hamsun, hans fiksjon eller seerne det de fortjener. Hamsun blir gjort til en blanding av «Sult»-helten Nagel og senere en Tolstoj-aktig patriark. Nagel reduseres som fiksjonskikkelse fordi han kun blir en side av Hamsuns liv, og seerne sitter igjen med et helt forfeilet bilde både av Hamsun og fiksjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- I en storsatsning til et titalls millioner, med flere tusen statister og hundre profesjonelle skuepillere, bør ihvertfall detaljene stemme, fortsetter Arntzen og viser til at Baardson blant annet lar Knut Hamsun lese fra «Pan» til en pasient på psykiatrisk klinikk _ noe han forøvrig sikkert aldri ville gjort, ifølge Arntzen _ men da fra en faksimileutgave av «Pan» fra 1993. Eller at Hamsun framstilles som en Tolstojsk patriark med skjegg i 1940, når han faktisk ikke fikk skjegg før i 50-åra og da fordi han ikke kunne barbere seg. Arntzen reagerer også på den høye puls den yngre Hamsun har, når han i Lars Øynos skikkelse løper rundt og er rabiat hele tida. - Om det er «Sult»-helten denne fremstillingen henspeiler på, så hadde han jo selvironi, noe Øynos Hamsun er blottet for. Jeg er ikke moralist, avslutter Arntzen, - men når litteraturstudenter kommer bort til meg og gjør meg oppmerksom på at Hamsun hadde en oppasser som var dverg, da reagerer jeg.

Provinsielt

- Da har Arntzen et problem med undervisningen, svarer Bentein Baardson på telefon fra Oslo.

Han avviser kritikken og mener at en må ta seg visse friheter om en skal komprimere et liv. Han mener også at det kun er i det provinsielle Norge at det blir diskusjoner rundt en slik serie, og viser til England der dramaserier produseres hele tida. Han viser også til at Hamsun etter «Sult» selv ble anklaget for ikke å forholde seg til virkeligheten.

- Den myte som skapes om Marie i Jan Troells filmatisering er langt farligere enn om folk går rundt og tror at Hamsun hadde en dverg som oppasser, mener Baardson. Som i skrivet «Fra bok til film», skildrer tolkningen av Robert Ferguson-biografien, og Fergusons filmmanus, som en objektiv, grundig, nøktern og kritisk vurdert filmatisering som har satt Hamsuns liv i et riktig perspektiv.