FORTSATT KOMMUNIST: Aslak Sira Myhre skriver? i sin nye bok at han fortsatt kaller seg kommunist, fordi marxismen gjør det mulig «å se de strukturene som gjør livene til mennesker i verden så forskjellige.» Her på kontoret i Litteraturhuset. Foto: Lars Eivind Bones
FORTSATT KOMMUNIST: Aslak Sira Myhre skriver? i sin nye bok at han fortsatt kaller seg kommunist, fordi marxismen gjør det mulig «å se de strukturene som gjør livene til mennesker i verden så forskjellige.» Her på kontoret i Litteraturhuset. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Angriper miljøbevegelsen og hyller oljeindustrien

Kraftkommunisten Aslak Sira Myhre.

||| ANMELDELSE: Den tidligere RV-lederen Aslak Sira Myhre har en lang rekke høner å plukke med venstresida og miljøbevegelsen i sin nye bok. Ikke fordi han ikke selv tilhører dem lenger, men fordi han synes de er sjølgode, moralistiske og ikke vil nok.

Myhre vil ikke leve i en verden «hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere.» Det må et globalt systemskifte til. Han kaller seg fremdeles kommunist.

Angriper miljøbevegelsen og hyller oljeindustrien

Boka består av fem essayer. I det første, der han forteller om oppveksten i Stavanger, lovpriser han oljeindustrien på en måte som må gjøre både Stoltenberg og Statoil varme om hjertene. Og det er riktig av ham å hylle alle de arbeiderne som har pumpet velstand opp av oljebrønnene.

Faktisk og abstrakt olje
Problemet oppstår når Myhre begynner å skille den «faktiske» og den «abstrakte» oljen. Ifølge ham er den faktiske oljen den som har gjort Norge rikt, mens den abstrakte er den miljøvernerne snakker om, og det på en måte som får den til å minne om «heroin».
Han beskriver et Norge som skammer seg så mye over den «skitne» oljerikdommen at «konklusjonen blei det norske oljefondet» for å holde pengene på avstand fra statsbudsjettet.

Gjøres for lite
Myhre vil få problemer med å få noen til å ta denne tesen på alvor. Han hevder å vite hva politikerne egentlig tenker, og at argumentene om at oljefondet ble opprettet for å unngå et nivå i de offentlige utgiftene som ikke kan føres videre når oljen en dag tar slutt, og at det da er lurt å ha penger på bok, bare er oppspinn.

På samme måte hevder Myhre også å vite hva miljøbevegelsen egentlig tenker.
Han skriver at den «gir de utvalgte (...) en følelse av å være bærere av en innsikt i livet, en moralsk karakter og en godhet som de andre mangler,» og at anti-modernismen er viktig. Denne påstanden dukker opp igjen, uten videre belegg, i forskjellige formuleringer, men det er vanskelig å se for seg at en eneste miljøverner vil føle seg truffet. Blir det da noen debatt?

Ikke at Myhre er imot miljøvern. Han synes det gjøres for lite. Og det er lett å være enig med ham i at vi skal prioritere miljøvern fordi det gir økonomisk gevinst og arbeidsplasser — ikke fordi det får oss til å føle oss snille.

Derimot gjør han det klart at velstand, ikke miljøvern, vil bli prioritert også etter at det kommunistiske systemskiftet verden trenger er gjennomført: «Store land som Kina, India, Nigeria og Brasil har all rett til å kreve å få øke sitt forbruk av ressurser og energi radikalt,» og da er omfordeling «ikke nok. Det finnes ikke nok rike mennesker i verden til å omfordele fra.»

Kaller seg kommunist
I siste kapittel skriver Myhre at han kaller seg kommunist fordi marxismen gjør det mulig «å se de strukturene som gjør livene til mennesker i verden så forskjellige.» Spørsmålet Myhre ikke besvarer er hvordan en klasseanalyse kan fortelle oss om det er riktig eller galt å bore etter olje i Lofoten og Vesterålen. Om vi skal tenke mest på oljearbeiderne eller fiskerne.