Angst i barnehagen

I disse dager begynner tusenvis av ettåringer i barnehagen, og mange foreldre kjenner en sterk uro og undrer på om de gjør det rette. Vi vet jo så lite om hvordan det egentlig er for lille Jonas. Mange føler at de deltar i et sosialt eksperiment ved å overlate barn som ikke kan gå eller snakke til fremmede som har omsorg for store grupper av barn.

Det har de all grunn til.

Det finnes nyere forskning fra flere land om hva som skjer med ettåringer som må skilles fra foreldrene i opptil ni timer hver dag. Men deler av denne kunnskapen passer så dårlig overens med samfunnets kortsiktige behov og interesser at få ønsker å lytte til den.

Jeg kan fortelle om en konkret episode som illustrerer hvordan fagfolk og politikere lukker ørene for det de ikke vil vite.

Lieselotte Ahnert, en internasjonalt anerkjent tysk professor i utviklingspsykologi, kom til en konferanse i Oslo for å presentere 20 års forskning på småbarn og barnehager. Blant annet undersøkelser av 15 måneder gamle barns tilvenning i 37 barnehager i Berlin. Ahnert fortalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Og det var like høyt den niende dagen ungene var alene, som den første.

Artikkelen fortsetter under annonsen

90 norske forskere og representanter for Kunnskapsdepartementet møtte denne kunnskapen med taushet. Mens Tora Korsvold fra Norsk senter for barneforskning avfeide den tyske professorens forskning med å si: «Måler vi stress, eller ser vi etter andre ting?». Korsvold skrøt så av norsk likestillingspolitikk og kritiserte den tyske. Ahnert kommentere forbauset at hennes tema altså var barnet i barnehagen, ikke likestillingen i Tyskland.

Flere amerikanske undersøkelser har vist at i barnehagen går barnas kortisol-kurve gjennom dagen motsatt vei av den naturlige: Nivåene er høyere om ettermiddagen enn om morgenen. Først og fremst for barn under tre år, og i sterkest grad for barn som er sosialt usikre, sjenerte eller aggressive.

Samtidig viser hjerneforskning at stress er spesielt farlig for småbarn, ettersom økt kortisol i tillegg til å svekke immunforsvaret også kan påvirke utviklingen av hjernen. Barna kan få en varig nedsatt toleranse for stress.

Dette er alvorlige saker, ja spør du meg, er det sogar viktigere enn behovet for arbeidskraft og vekst i fastlands-Norge. Derfor er da også forskere verden rundt opptatt av å finne ut mer om kortisol og småbarn, og hva det er som gjør at endel av de minste barna har det vanskelig i barnehagen.

Men i Norge er det ikke engang et tema. Vi vet ikke om norske barnehagebarn øker produksjonen av stresshormoner. For her i landet pusler forskerne med koselige saker som barns medvirkning i garderoben, vennskapsrelasjoner og det uoppslitelige temaet kjønnsroller.

Og politikerne? De skryter av selve barnehagedekningen. For nå er den nesten full, og da er jo alt i orden. Neste post på programmet er å avvikle den forhatte kontantstøtten. Denne ordningen, som ifølge Kristin Halvorsen er å betale folk for ikke å bruke barnehage. Og, som hun sa til Dagbladet 11. august: «Det er meningsløst at vi har en ordning som belønner det motsatte av hva vi som samfunn og enkeltpersoner er tjent med».

Det er altså finansministeren som vet hva enkeltpersonene i dette landet, det vil si barna og deres foreldre, er tjent med.

Hvorfor ble det ikke satt i gang norsk forskning om hva barnehage betyr for de minste barna, før den gigantiske utbyggingen tok til? I det minste kunne fagfolk fått i oppdrag å gå igjennom utenlandsk forskning.

Men nei. Vi evaluerer heller kontantstøtten for tiende gang, vi setter ned mannspanel og likelønnskommisjoner, i år etter år diskuterer vi hvor mange måneder pappa skal være hjemme, det er visst skrekkelig viktig for barnet.

I mellomtiden lever ettåringene sine liv i barnehagen.

Ingen har bevist at barnehager er skadelig for småbarn, sier noen. Nei, gudskjelov. Og skal det være målestokken? At barna tåler sin hverdag? De fleste klarer seg jo, litt gråt om morgenen, litt slitne om ettermiddagen. Men det vi vet er at separasjonsangsten er sterkest akkurat i den alderen staten synes at barn bør begynne i barnehagen. Det fagfolk mener er avgjørende er at angst og stress lindres på en god måte av voksne som har tid og som ser og forstår.

Så må vi bare håpe at det er virkeligheten i barnehagene.

Det begynner nå å gå opp for flere og flere at kvaliteten i barnehagene sjelden stemmer med de politiske festtalene. Annet var ikke å vente med den voldsomme utbyggingen som har skjedd de siste årene. Barnegruppene er blitt større, og ufaglært personell og vikarer er i solid flertall. I norske barnehager er det vanligvis 18 treåringer per pedagog. I danske barnehager er det samme tallet syv.

Likevel har politikere og medier klart å innbille mange foreldre at ettåringene våre er i trøbbel dersom de går glipp av den pedagogiske stimulanse. Tidlig start i barnehagen gjør at barna blir språklig sterke og flinke på skolen. Sier SV-politikere at forskningen sier. Men forskningen politikerne velger å forholde seg til handler nesten utelukkende om amerikanske barn som lever i pressede livssituasjoner. Selvfølgelig drar slike barn fordel av tidlig barnehage.

Men hvorfor interesserer ikke politikerne seg for de mest omfattende undersøkelsene av langtidseffekter av barnehage for barn i vanlige familier? National Institute of Child Health and Human Development i USA har fulgt 1200 barn fra fødselen og gjennom hele barndommen. De sier at omsorgstilbudet i de første årene spiller nokså liten rolle for skoleresultater. På kort sikt kan barn som begynner i gode barnehager mellom to og tre års alder ha en liten fordel. Men foreldrenes innsats og barnets hjemmemiljø betyr langt mer.

Dessuten sier flere ulike engelske og amerikanske undersøkelser at mye ukentlig tid i barnehage før barnet er tre år, betyr økt risiko for aggressiv oppførsel og konflikter med lærere i skolen. Effektene er små for det enkelte barn, men kan få stor betydning på et kollektivt plan, sier forskerne.Hvor er det perspektivet i debatten om problemene i den norske skolen?

Så vil noen si: Det du sier her kan ikke stemme, for se på vår lille Marius, som begynte i barnehagen da han var 10 måneder. Sosial og trygg som bare det, også så selvstendig, da! Flott. Slik er det for mange. Men barn er forskjellige. Noen gråter når pappa går hver morgen i en måned, andre gurgler glade andre dag. Derfor er det så viktig at det finnes alternativer. Og derfor er det så urimelig at all statlig støtte skal gå til de som følger tidens korrekte mal: To foreldre i full jobb, barna i barnehagen fra morgen til kveld fra de er ett år. Det er vel ikke de flestes oppskrift på et harmonisk familieliv, heller. Men bra for BNP er det. Det skal finansministeren fra Sosialistisk Venstreparti ha.

•Les intervjuet med

Simen Tveitereid i Magasinet i morgen.