Angsten er et dyr

Et medmenneske å snakke med. En stillferdig beskjed under Kirkens SOS' telefonnummer i katalogen. Et sted å henvende seg når livet er som verst. «Møte i natten», redigert av Ingvar Ambjørnsen, er tilegnet Kirkens SOS.

Når du har lest boka, sitter du igjen med en stille innsikt i medmenneskers indre, mørke rom. Du får også en anelse om at Kirkens SOS byr oss en av landets viktigste telefoner, der du møter en stemme som bare tar imot, som ikke krever eller preiker moral. I 1997 mottok Kirkens SOS 125000 henvendelser fra mennesker i krise.

Det er et lite knippe av menneskers kriser og avmakt man konfronteres med i «Møte i natten», formidlet av 15 framtredende norske skribenter og forfattere: Ole Paus, Ingvar Ambjørnsen, Erik Fosnes Hansen, Arild Nyquist, Odd Klippenvåg, Wera Sæther, Nasim Karim, Håvard Rem, Paul Leer-Salvesen, Karoline Frogner, Finn Carling, Ebba Haslund, Britt Karin Larsen, Axel Jensen og Øystein Wingaard Wolf. Etterord er skrevet av Øystein Glosli, generalsekretær i Kirkens SOS, som har fått 1500 eksemplarer av boka.

Ideen var forlagsredaktør Håvard Rems. Han ba Ingvar Ambjørnsen redigere boka. Det var et lykketreff.

Lykketreff

Han har plukket ut en interessant gruppe forfattere som skriver om de forskjelligste tema, fra mobbing og spiseforstyrrelser til homofili, abort og fysisk sykdom.

Ambjørnsen skriver selv tre artikler og en ny novelle. Samtlige hører til bokas sterkeste bidrag, spesielt «Angsten som oppdrager». Ingvar Ambjørnsen har aldri lagt skjul på at han selv har opplevd angstens kvelertak på tilværelsen, hvordan angsten nådeløst styrer den.
«Det er bare nerver, heter det i normalitetens verden. Ja, det er bare nerver. Men det er vårt nervesystem som gjør at vi kan snakke, puste og holde oss oppreist. Jeg fikk skjelvinger i bena som ga utslag på Richters skala - jeg trodde jeg skulle dø, men så lett slapp jeg ikke.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Har man noensinne sett et menneskes angst på nært hold, skjønner man hvor riktig og hvor viktig Ambjørnsens litterære innlevelse i angsten er. Angst er ikke bare hjernespinn, angst er fysisk vondt. Angst har ikke noe ansikt, ikke noe navn, angst er et dyr. «Vi bærer dette dyret i oss til vi dør. Det går ikke an å tukte det, men det går an å venne seg til selv å være tuktet.» For dem som har angsten som følge, kan tanken på selvmord være en nær venn.

Ambjørnsens nye novelle, «Den røde kjolen», strammer også rundt leseren; senilitetens snikende ødeleggelse av et menneske som man til slutt må sende fra seg og overgi til fremmede.

Smerte

Presten Paul Leer-Salvesen beskriver det livet han møtte innenfor fengslet uten å ha lært gjennom pensum hvor jævlig livet kan være. Det er offerets rolle han tar opp, og i like høy grad at også den som utsetter andre for overgrep er offer for noe. Mødrene til overgriperne får et ansikt. Av alle damer det tenkes oftest på i fengselscella, kommer mødrene på førsteplass.

Karoline Frogner beveger seg utenfor landets grenser, i krigens landskap, der hun føler seg som en turist i helvete, mens Finn Carling forteller om den fysiske smerten i en kropp som oppleves som en falleferdig rønne. «Det er for å be dere om alltid å ha et menneskes hele liv i tankene at jeg har skrevet dette,» sier han.
Smerten er bokas fellesnevner, smerte på ulike plan, som kulminerer i Axel Jensens avkledde dødsangst. Som et dokument til menneskelig innsikt er boka kanskje høstens viktigste utgivelse. Den vil også forhåpentlig gi dem som er rammet en opplevelse av at de ikke er alene om smerten.

Boka har et underliggende rop til oss om å lytte og se den annens lidelse. Vi behøver ikke være frivillige arbeidere i Kirkens SOS for å klare det.

Bokas illustrasjoner er malerier av Reinhardt Søbye. De prøver i sin fotografiske utforming å gi smerten et ansikt.