OPP OG FRAM MED SKATTEPENGER: Jens Stoltenberg snakker om å bygge, snekre eller levere som om Norge var et firma, mener kronikkforfatteren. Ulserød har tidligere vært praktikant i den liberalkonservative tenketanken Civita. Foto: Bjørn Langsem
OPP OG FRAM MED SKATTEPENGER: Jens Stoltenberg snakker om å bygge, snekre eller levere som om Norge var et firma, mener kronikkforfatteren. Ulserød har tidligere vært praktikant i den liberalkonservative tenketanken Civita. Foto: Bjørn LangsemVis mer

Angsten for ideene

IDEOLOGI: Partiene snakker om «å levere» til velgerne som om de drev en pizzasjappe.

||| REGJERINGEN GJØR DET dårlig på meningsmålinger for tiden, og norske kommentatorer lar ikke sjansen gå fra seg til å dele sin innsikt med oss: «Valg vinnes bare gjennom systematisk og målrettet levering av saker med innhold», slår Dagsavisens Arne Strand fast i vanlig skråsikker stil (18. mars). Regjeringen har visst ikke levert. Regjeringen har åpenbart en liknende forståelse av sin egen virksomhet: Når Jens Stoltenberg snakker om jobben sin, dreier det seg om å bygge, snekre eller levere. Regjeringen jobber kontinuerlig med å levere, men økonomien setter begrensninger. «(D)en siste tiden har det vært mye fokus på innstramming i økonomien og mulige kutt i neste års statsbudsjett. Det er ikke akkurat noe som får velgernes hjerter til å banke», var Ap-nestleder Helga Pedersen kommentar til de dårlige meningsmålingene. Hjertebank er altså målet. Og med litt mer penger til å levere, ville det blitt mer hjertebank og flere stemmer, må man anta.

ENHVER BENSINSTASJON og et hvert idrettslag jobber i likhet med Regjeringen med å levere, selvsagt i tråd med virksomhetens visjon og kjerneverdier (som alltid dreier seg om å bejuble mangfold). Regjeringens språkbruk er utvilsomt utslag av en ledelsesretorikk som dominerer på alle områder i samfunnet. Men politikernes kontinuerlige fokus på å levere er ikke bare et forsøk på å kopiere næringslivets retorikk for å skape seg et dynamisk image. Insisteringen på at politikk er noe som leveres til borgerne (eller brukerne, hvis vi skal holde oss til sjargongen) representerer også et gjennomført teknokratisk syn på det å styre et samfunn som gjør at idégrunnlaget for politikken nærmest utdefineres fra samfunnsdebatten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AT DEN RØDGRØNNE regjeringen knapt snakker om annet enn hva den kan levere for skattepengene våre, er egentlig ikke så rart. Dens politiske prosjekt er ikke mer enn dette. «En konservativ uten penger kan fortsatt ha et politisk prosjekt. En sosialdemokrat uten nye penger er bare blakk», som Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgenbladet 19. mars. Derfor er det underlig at de borgerlige partiene i Norge ikke engang forsøker å markere seg med et alternativt prosjekt. Gjennom snart fem år med rødgrønt styre, har opposisjonen kritisert Regjeringen for lite annet enn at den ikke har levert nok; ikke bygget nok veier, jernbane, sykehjem og så videre. Alternativet til de rødgrønne ved valget i 2009, var en samling partier som stort sett lovet å levere litt mer av omtrent den samme politikken. Men det er sjelden Regjeringen møter prinsipiell motstand.

NYLIG HAR DET LIKEVEL vært tilløp til en debatt om ideer mellom representanter for venstresiden og tenketanken Civita. Både regjeringens Jonas Gahr Støre og LOs Stein Reegård angrepet Civita med beskyldninger om at deres virksomhet truer «den norske modellen». Angrepene fra Støre og Reegård er ganske merkelige. Men det er ikke så merkelig at Regjeringen og dens støttespillere velger å rette det retoriske skytset mot Civita. I motsetning til opposisjonspartiene på Stortinget, som ikke truer en eneste modell, har nemlig Civita markert seg med forslag til alternativ politikk.

Civita har blant annet argumentert for at fri migrasjon er prinsipielt riktig. Dette er «helt vilt», slo Reegård fast i en debatt med Civita-leder Kristin Clemet i Dagsnytt 18. Mer hadde han ikke å si om det. Reegårds kontante avvisning av at Civitas syn på migrasjon i det hele tatt hører hjemme i den norske debatten, er nok på linje med hva Arbeiderpartiet mener. Når politikk bare handler om å levere til velgerne, fortrinnsvis de som er fagorganisert, oppfattes det sikkert som «helt vilt» å diskutere idégrunnlaget for norsk innvandringspolitikk.

Hvis man derimot interesserer seg en smule for moralske spørsmål, er det ikke så fjernt å spørre om det er rimelig at det bare er vi som bor i den rike delen av verden som skal ha frihet til å bevege oss over landegrenser slik vi ønsker. Men det er ikke bare LO som nekter å diskutere innvandring og moral. Det finnes ikke et eneste parti på Stortinget som synes det er relevant å snakke om dette. Heller ikke valgfrihets-Høyre er særlig bekymret for mangelen på valgfrihet i andre deler av verden.    

BRUK AV MILITÆRMAKT
er et annet politikkområde som reiser noen prinsipielle spørsmål, og som overhodet ikke handler om bygging og levering. Obama brukte mye tid på slike spørsmål i sin fredspristale, og omtrent alle norske toppolitikere var voldsomt begeistret. Men våre egne politiske ledere er ikke særlig interessert i å diskutere vilkårene for bruk av norsk militærmakt. I god norsk konsensustradisjon holdes krigen i Afghanistan langt unna en hver valgkamp.

«Det er en tid for diskusjon, og en tid for konklusjon», sa Stoltenberg, med et voldsomt trykk på konklusjon, da han prøvde å sette punktum for hijab-debatten. Ingen er vel i tvil om at han trives bedre med å konkludere enn å diskutere når debatten handler om menneskerettigheter og andre ting finansdepartementet ikke regner på. Når samfunnsdebatten fra tid til annen «sporer av» på denne måten, mens det ennå finnes unger uten barnehageplass, er det viktig å få slutt på debatten så fort som mulig så Regjeringen kan konsentrere seg om å skape og dele.

I USA DISKUTERES
for eksempel både krig og abort jevnlig når det er valgkamp. Det er nærmest utenkelig i Norge. Løfter om flere veier og barnehager, og forsikringer om orden i økonomien, er det eneste som gjelder når det er valg i Norge. Men kan det tenkes at også norske velgere er opptatt av hva som kan legitimere bruk av militærmakt i for eksempel Afghanistan, eller at de har ulike syn på hva som er en rettferdig innvandringspolitikk? Er det kanskje til og med mulig at folk flest (sic!) mener det kan være prinsipielt riktig med en karensdag ved sykdom eller litt lavere skatt, uansett om det betyr mer eller mindre penger til «de store oppgavene»?

Regjeringen kommer nok til å fortsette å snakke om levering av politikk, som om den drev en pizzasjappe. Men det er vanskelig å forstå at opposisjonen ikke ser seg tjent med en mer prinsipiell samfunnsdebatt. Mitt tips er at det første partiet som tør å utfordre den lammende konsensusen om idégrunnlaget for politikken, kan komme til å skape mer hjertebank enn Helga Pedersen kan kjøpe for noen ekstra oljemilliarder.