Angsten for kioskforfatterne

I disse dager lanseres May Grethe Lerums nye romanserie. Det skjer i medienes stråleglans, med forfatteren beleiret av journa-lister. Men vi har ikke alltid behandlet populærlitteraturen slik!

Det er tradisjon i Norge at folkets litteratur vekker elitenes bekymring. Angsten for det som selges i kiosken, følger faktisk populærkulturen fra dens tidligste år. Forestillingen om at den «dårlige» litteraturen virker nedbrytende og skadelig på leseren, er en av de mest seiglivede tradisjonene i norsk kulturmiljø.

Men hva er egentlig galt med kiosklitteraturen?

Folk har bestandig elsket den. Helt siden 1800-tallet gikk populærromaner i billige, heftede utgivelser fra hånd til hånd til de falt fra hverandre i papirhauger. Slukt på pikeværelser, smuglest i trappeganger, nytt i drengestuer og høytlest i kjøkkenganger. I stedet for Ibsen og Bjørnson ville folket ha Karen Sundt og Rudolf Muus.

Særlig var Rudolf Muus i skuddet. Denne folkekjære fortelleren er oppført i vår nasjonalbibliografi med 68 bøker (nyutgaver medregnet).

Hvilke opplag de nådde, vet vi ikke. Man undersøkte ikke slikt i hans samtid. Rudolf Muus fikk faktisk ingen seriøs omtale før flere år etter sin død. Og det var ingen litterat, men en litteratursosiolog og bibliotekmann som skrev om ham - Harald Tveterås i «Norsk kulturhistorie» bind 5 i 1942.

TIDLIG PÅ 1900-TALLET fikk populærlitteraturen to kjente utøvere som hver sto med ett bein i journalistikken - Sven Elvestad og Øvre Richter Frich. Man skulle tro at deres årelange tilknytning til respektable presseorganer som Tidens Tegn og Aftenposten også ville gi deres underholdningsromaner en slags anerkjennelse. Men det ser ikke ut til å ha vært tilfellet. I motsetning til «vanlige» forfattere er det nesten ikke skrevet noe om disse to. Det finnes en Elvestad/Riverton-bibliografi, og om Øvre Richter Frich foreligger et par bøker, fire- fem titler til sammen. Det er alt. I forhold til hvor mye de skrev - hver av dem står i nasjonalbibliografien med omtrent 100 utgaver - er litteraturen om dem forsvinnende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De har ikke vært «fine» nok, verken for litterater eller hovedfagsstudenter. Tvert imot har man regnet med at røverromaner av denne type gjør mer skade enn gagn. Ettertidas litteraturhistorikere har fortrinnsvis lett etter fascistoide og rasistiske trekk - som om det skulle være mer fascisme i populærlitteraturen enn i den konvensjonelle roman!

ETTER FRIGJØRINGEN i 1945 var det mange som mente at nå fikk man ta et endelig oppgjør med populærlitteraturen. Forfattere og stortingsrepresentanter gikk inn for å forby ukepressen. Det gjaldt å hindre at det billige og «kulørte» lesestoffet kom tilbake på markedet - det kunne man nå greie seg foruten. Og Gyldendals nye litterære tidsskrift Vinduet gikk med fynd og klem inn for å bekjempe den dårlige, den spekulative og populære litteraturen. Man så med sympati på Forfatterforeningens bestrebelser for å få innført en egen skatt på mindreverdig lesestoff - til støtte for det merverdige, naturligvis. Innholdskontroll, supplert av kvotebegrensning eller særavgifter, ble diskutert i fullt alvor i Vinduets spalter.

Man kan i dag undres over hvor langt sensurtrangen gikk. Kampen for åndsfrihet under krigen hadde visst ikke ført til økt toleranse, tvert imot. «I denne gjenreisningens tid må folket samle seg om virkelig leseverdige bøker, aviser og tidsskrifter,» formante Arbeiderbladet på lederplass. Det var en skam, mente regjeringsorganet, at slike «åndsforlatte» produkter skulle få «flomme ut over landet og forderve det lesende publikums smak».

Det ble ingen sensurtiltak. I kulturdebatten fikk man snart annet å bekymre seg for enn kioskromanene. Crime and sex-magasiner, og framfor alt de nye tegneseriebladene, krevde stigende oppmerksomhet.

Snart banket også fjernsynet på døra. Hva kunne ikke skje med vanlige folk hvis de ble sittende og glo på dette glassvinduet flere timer per dag? Slikt ga skremmende utsikter. Kanskje var det disse nye populærkulturelle formene som førte til at den gamle nå fikk gå fri.

MEN MER RESPEKTERT ble ikke folkelesningen av den grunn.

På 1960-tallet dukket det opp to nye stjerner i populærlitteraturen - Kjell Hallbing og Margit Sandemo. I løpet av 1970-tallet etablerte de seg ettertrykkelig i nordmenns hjerter. Seriene om Morgan Kane og sagaen om Isfolket nådde større utbredelse enn noen underholdningsromaner før dem. I dag står Sandemo i nasjonalbibliografien med 388 titler (inklusive nyutgaver og oversettelser), Louis Masterson med 417. Det er sifre ingen andre norske forfattere i det 20. århundret har kommet i nærheten av.

Men så grunner vel interessen for den slags litteratur seg bare på overflatisk og lettvint lesning?

Mon det. Et pussig trekk ved den litteraturen som etter hvert har dukket opp om disse nye folkekjære, er at det er utgitt egne «spørrebøker» knyttet til deres verk. Lesere som trengte inn i Sandemos og Hallbings romanunivers, kunne etter hvert møte hverandre i kunnskapstevlinger om hvem som husket hva og festet seg ved hvilke navn og detaljer. Det ble en kyndighet å kunne bevege seg i dette universet, beherske dets enkeltheter. Utgivelsen av slike spørrebøker, og enda mer det faktum at de solgte i ganske store opplag, tyder på at vi har å gjøre med en tilegnelse som slett ikke bare består i overflatisk lesning.

Alt dette foregikk selvfølgelig utenfor de litterære institusjonene.

ANERKJENNELSEN kom likevel på ett vis. Om Hallbing og Sandemo er det etter hvert skrevet mer av bøker og hovedoppgaver enn om noen tidligere kioskforfattere i Norge. Omtrent ett dusin om hver, inntil nå. Og i løpet av 1980-åra fikk de også sin plass i litteraturhistorien. Pioneren her er Willy Dahl, som har viet fenomenet «dårlig lesning» behørig og prisverdig oppmerksomhet gjennom hele sitt litteraturhistoriske forfatterskap. Også Dahls spesialitet har rett nok vært å finne «reaksjonære trekk» i underholdningslitteraturen. Hans bok om Hallbing, «Morgan Kane fra Norge» (1976), er så gjennomsyret av mistenksomhet i så måte at han seinere tok avstand fra seg selv. Innen underholdningssjangeren selv representerer dagens lanseringsnavn Lerum en innsats som bærer bud om at konvensjonene står i ferd med å sprenges.

Kanskje kommer vi dit at vi legger angsten for kiosken helt bak oss?

Artikkelforfatteren er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og spaltist i Dagbladet.