BORT: Kunstneren Vanessa Bairds malerier i Helsedepartementet skal fjernes, her Lyset forsvinner - bare vi lukker øynene, fra resepsjonsområdet. Departementet mener bildet gir ansatte assosiasjoner til 22. juli. Foto: Trond Isaksen / KORO
BORT: Kunstneren Vanessa Bairds malerier i Helsedepartementet skal fjernes, her Lyset forsvinner - bare vi lukker øynene, fra resepsjonsområdet. Departementet mener bildet gir ansatte assosiasjoner til 22. juli. Foto: Trond Isaksen / KOROVis mer

Angsten for kunsten

Kunst er irriterende greier. Særlig når vi begynner å tenke over det.

Kommentar

De siste ukene har to kunstsaker fått ganske stor oppmerksomhet i mediene: Åpningen av Christian Ringnes' skulpturpark i Ekebergskogen i Oslo, og fjerningen av kunstneren Vanessa Bairds malerier i Helsedepartementet. Departementet har sagt nei til det siste at Bairds tre friser, fordi de som allerede henger oppe har gitt enkelte ansatte ubehagelige assosiasjoner til 22. juli-angrepet. Dessuten egner de seg dårlig som bakgrunn under tv-intervjuer, er det blitt sagt. I protest fjerner KORO (Kunst i det offentlige rom) også de to første bildene, fordi de skulle utgjøre en helhet.

Kanskje er det fordi vi på skolen ble tvunget til å tolke dikt, noveller og kunst, at meningene er så mange og sterke. Kunst er irriterende greier. Særlig når vi begynner å tenke over det. Svært få andre kunstformer vekker slike følelser, krav om fjerning og sensur. Ekebergparken til Christian Ringnes har vært utsatt for intens kritikk, der bare et fåtall - slik som tegneserieskaper og teatermannen Christopher Nielsen, har klart å balansere engasjementet med tilsvarende originalitet og humor.

Vi her i Dagbladet har vært kritiske til enkelte sider ved parken, men er i det store og hele positiv til sluttresultatet. Den typen både/og-holdning er ganske vanlig når det gjelder det meste av musikk, bøker og filmer. På kunstfeltet er tonen spissere, og viljen til resolutt handling større. Å skåne seg selv - og særlig andre - fra inntrykkene kunstverk kan gi, er et argument som er påfallende hyppig i bruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gir oss ganske sikkert et fattigere, og mye kjedeligere kunstliv. At Vanessa Bairds malerier fjernes fra Helsedepartementet er rett og slett trist. Den store frisen som preger resepsjonen i Teatergata i Oslo sentrum, er storslått, intens og nesten helt rystende god.
Baird sier selv til Klassekampen at det er «en bredt anlagt fortelling om demokratiet, og det som er kollektivt i vår kultur».

Kunstneren ønsker opplagt å gi noe til publikum som ser, å vise fram det som er vanskelig i samfunnet. Død, ensomhet, rus, avstand, maktmisbruk. Alle disse tingene som er del av vår hverdag og preger livene våre, men som vi forsøker å gjemme bort så godt vi kan.

Nå blir i stedet bildene gjemt bort.

Hvorfor går det ikke an å ha en mer nyansert tilnærming? Samme reaksjon møtte kunstner Tori Wrånes tidligere i år da hun skulle gjøre ferdig sin skulptur «Fantasihjemlen», som forestiller en liten jente, med leker som strømmer ut av en hjelm på hodet. Den skulle plasseres i en barnehage, men noen foreldre klaget og mente lekene på avstand kunne likne på et geværløp og dermed minne om 22. juli.

Sørlandets Kunstmuseum reddet situasjonen, og kjøpte det inn som første verk til sin nye kunstavdeling for barn. Det er bare å begynne å be de skjøre barnesinnene - og deres stressede foreldre, om å stålsette seg.