Angsten for pressen

Både jurister og politikere kan gå hardt ut mot pressen i enkeltsaker, men gjennomgående er tonen mer respektfull enn aggressiv fra begge gruppene, skriver Odd Raaum.

«HVEM GRANSKER granskerne» var tittelen på Jens Stoltenbergs pressekritiske artikkel etter Tønne-saken. Artikkelen var truende i den forstand at den inviterte til å forlange en høy presseetisk standard som motytelse for privilegier og gunstige rammevilkår som samfunnet begunstiget pressen med. Men tonen i artikkelen var slett ikke aggressiv - Stoltenberg var «så lett på hånda at trusselen han fremsetter er lett å overse», som Dagbladets redaktør John Olav Egeland formulerte det.

Da var regjeringen Stoltenberg atskillig tydeligere i sin stortingsmelding om mediepolitikk som kom tidlig på høsten 2001. I meldingens kapittel om selvregulering (selvjustis) ga regjeringen uttrykk for at det beste ville være om pressen sørget for å holde kustus i egne rekker, men at selvreguleringen ikke var noe mål i seg selv. Den var nemlig «et offentlig virkemiddel som er valgt fordi det per i dag anses som mest egnet til å oppfylle de mediepolitiske målsetningene». Og det kom mer: «Dersom bransjens egen regulering ikke evner å ivareta de oppsatte målsetningene, kan det derfor bli behov for andre typer tiltak.»

«Andre typer tiltak», som i klarspråk betyr statlige tiltak, var som et ekko fra 1990-årene, da en tverrpolitisk gruppe rikspolitikere truet pressen med lovgivning og medieombud hvis den etiske standarden ikke ble forbedret. I spissen for disse gikk Arbeiderpartiets mediehauk Olav Akselsen og kulturminister Åse Kleveland.

1990-ÅRENES OPPGJØR om presseetikken ble imidlertid et papirtigerens tiår - de pressekritiske politikerne led et soleklart nederlag for en samlet pressefront. Uklare tanker om en medieansvarslov ble nedkjempet, og forslag om å opprette et medieombud led samme skjebne. Pressens organisasjoner justerte riktignok Vær Varsom-plakaten på en måte som synes å ha falt i kritikernes smak, men samtidig tok Pressens Faglige Utvalg vinden ut av seilene på den statlige Klagenemnda for kringkastingsprogram, som måtte nedlegges. Som kronen på verket fikk presseorganisasjonene - i allianse med Advokatforeningen - gjennomslag for en utredning av ytringsfrihetens kår i landet. Derved var dagsordenen snudd fra en kritisk debatt om pressens standard til en kritisk gransking av restriksjoner på pressens frihet. At en slik utredning måtte bli «pressevennlig», lå i kortene.

Etter denne lærerike styrkeprøven synes politikernes lyst til å gå i klinsj med pressen å ha fortatt seg. Da regjeringen Stoltenbergs mediemelding ble behandlet i Stortinget i april 2002, var det bare Frp som hadde kritiske merknader om presseetikk. Partiet ville vurdere å erstatte Pressens Faglige Utvalg med «en nøytral og uavhengig tilsynsordning». SVs Ågot Valle tok ordet medieombud i sin munn i en stortingsdebatt så sent som våren 2000, men ble da bestemt tilrettevist av Arbeiderpartiets mediepolitiske talsmann Jon Olav Alstad.

DET ER LITE sannsynlig at Jens Stoltenbergs artikkel innvarsler noe oppbrudd fra den respektfulle linjen fra politikernes side. Han beskriver riktignok mediene som en stadig sterkere maktfaktor og etterlyser en motmakt som kan øve kontroll med den privateide statsmakten. Men i motsetning til mediemeldingen hytter han ikke med det velbrukte riset statsregulering. I stedet velger han å sette sin lit til den nå så populære patentløsningen «medienes selvkritikk». Ballen beines da over til en bane der pressen forventes å spille mot seg selv uten ekstern dommer og der målet ikke er å vinne, men å ta kollektiv lærdom av både scoringer og selvmål. Dette er en invitasjon som pressen av egeninteresse ikke kan avslå, men det gjenstår å se om det blir mer spill enn svett forbrødring. I mellomtiden kan pressekritiske politikere toe sine hender ved å intonere mantraet «pressens selvkritikk».

ETTER PASIFISERINGEN av politikerne i 1990-årene venter imidlertid et nytt oppgjør for pressen. Nå kommer kravet om presseetisk skjerping fra juristene - forvalterne av den tredje statsmakt. Pressekritikk fra juristenes leir handler som alltid om kriminalreportasjen, og denne gangen er reaksjonene utløst av et knippe oppsiktsvekkende drapssaker, med Orderudsaken som katalysator nummer én. Også Stoltenbergs mediemelding varsler for øvrig en debatt om presseetikk «etter at Orderud-saken er avsluttet».

I 2001 skrev assisterende riksadvokat Hans-Petter Jahre en artikkel (Lov og Rett nr. 5) med den betegnende tittelen «Medieomtale i straffesaker - fritt frem?» der hovedbudskapet var at pressen i sin iver etter å saumfare kriminalsaker kunne trå rettssikkerheten for nær. Det mest problematiske var pressens egen etterforskning parallelt med politiet, med forhåndsdømming som et nærliggende resultat. Kritikkverdig var også pressens løpende bevisvurdering under selve rettergangen, med fare for å påvirke vitner og domstoler. Jahre sa seg oppmuntret av at både Presseforbundets Per Edgar Kokkvold og Dagbladet på vegne av pressen hadde uttrykt vilje til å lære mye av Orderudsaken, men spådde at «lovgivningsspøkelset» kunne rykke nærmere hvis ikke pressen selv nå fulgte opp læringsprosessen. Han la for øvrig ikke all skyld på pressen. Også politi, påtalemyndighet og forsvarsadvokater hadde sin del av ansvaret for tingenes tilstand, ikke minst gjennom omfattende lekkasjer.

JURISTENES MEDANSVAR for resultatene av sitt hopehav med pressen var også hovedtema i to utredninger som riksadvokaten satte i gang ved århundreskiftet - den ene i samarbeid med Advokatforeningen. Rapporten fra det sistnevnte «Medieutvalget», som forelå høsten 2001, munnet ut i begrunnede forslag til ti «vær varsom»-regler for politi og advokater i deres kontakt med pressen på etterforskningsstadiet i kriminalsaker. Profesjonell selvpisking var altså et sentralt element i utredningene, men her var også betydelige innslag av pressekritikk. Disse var vesentlig bredere underbygd enn politikernes kritikk, som gjerne springer ut av forargelse over oppsiktsvekkende enkeltepisoder.

I likhet med politikerne danner heller ikke juristene noen aggressiv eller enhetlig front mot pressen. I forbindelse med konkrete enkeltsaker kan både politifolk og advokater rykke kraftig ut med kritikk, men gjennomgående er tonen fra juristenes leir like respektfull som lyden fra politikerne. Medieutvalgets arbeid skjedde således «i et læringsperspektiv».

Advokatforeningens formann Helge Aarseth har vært svært poengtert i sine innvendinger mot pressens etterforskning i Orderudsaken. Ifølge nettstedet jus.no 5/2002 uttalte han: «Jeg mener bestemt at pressen ikke skal drive egen etterforskning». Tatt på ordet var dette en ganske provoserende holdning til pressens reportasjefrihet, men det var kanskje ikke så bokstavelig ment. I samme utgave av publikasjonen tok nemlig Advokatforeningen til orde for å holde kontaktseminarer med presseorganisasjonene i form av «en lavmælt samtale».

Pressekritiske politikere kan trygt sies å ha brent fingrene i sine forsøk på å regulere pressens etiske standard, enten via lovgivning eller gjennom endringer av pressens selvjustisapparat. Resultatet på den kanten er i alt vesentlig status quo og politikere som har mistet styringsfarten etter sammenstøt med pressen. Kan den samme skjebnen sies å ramme juristene?

JURISTENE ER I SITT forhold til pressen framfor alt preget av stridende interesser som pressen kan dra nytte av. Det ligger således i sakens natur at politi og forsvarsadvokater lett kan spilles ut mot hverandre. Som forvaltere av den tredje statsmakt har imidlertid juristene et profesjonelt ansvar av en prinsipielt alvorligere karakter enn politikernes tradisjonelle ansvar for løpende bekymring over enkeltsaker. Det jussens pressekritikere beskriver, er nemlig en journalistisk erobring av territorium som tidligere var ubestridt på juristenes hender. Slik sett er det den tredje statsmakts integritet som trues av en privatpraktiserende konkurrent med selvbestaltet mandat og tendenser til monolittisk samhold.

At pressen gjennom intern kritikk og selvjustis skulle utvirke tilbaketrekking fra erobret land, er ønsketenkning. Slik sett dreier det seg nok heller om permanente bosettinger. Hvis jurister og politikere mener alvor, må de mønstre den motmakten Jens Stoltenberg etterlyste i sin artikkel. En motmakt som skal ha karakter av en lavmælt samtale, forutsetter en harmonimodell som kan røyklegge prinsipielle grenser mellom de konstitusjonelle statsmaktene og den fjerde.