Angstens arkitektur

Inntrengende om Albanias siste tid med Enver Hoxa.

BOK: Etter Romanias «stjålne revolusjon» var Albania det siste gjenværende statsfengselet i Europa. Enver Hoxa holdt på sin stalinistiske isolasjonspolitikk til det siste, og overlot landet i kaos og forfall til politikere som ikke hadde hatt noen annen politisk erfaring enn de fire tiåra med absurd kommunisme.

Det er virkninger av Hoxas skrekkregime som er et hovedtema i kortromanene «Agamemnons datter» og «Etterfølgeren», den første skrevet på midten av åttitallet, den andre avsluttet i 2003.

På tribunen

I «Agamemnons datter» følger vi en ung mann journalist i statskringkastingen på vei til den store første mai-paraden. Han er blitt innbudt til en plass på tribunen, som det er en voldsom kamp om å få. Grunnen til at den unge mannen møter opp er ikke patriotisme, men Suzana, som han er forelsket i. Han vil se henne, etter at hun har brutt forlovelsen med ham. Grunnen? Faren hennes er politiker og står svært nær Lederen, og har tvunget henne til å avslutte forholdet. Derav tittelen og tilknytningen til Agamemnon, som ofret sin datter Ifigenia, før avreisen til slaget om Troja.

Kortromanen beskriver turen inn til tribune C-1 i Tirana, om folkene han møter, blikkene, minnene om en partitro onkel som fortelleren alltid krangler med, det erotiske forholdet til Suzana. Atmosfæren er søvngjengeraktig, men under overflaten syder angsten for at tildragelser, som i enhver annen sammenheng ville virket tilforlatelig, skal oppstå og legge journalistens liv i grus. Orkesteret spiller marsjer, taler blir holdt, så avsluttes det hele, og hovedpersonen går hjem, etter å ha fått et glimt av Suzana.

Maktens logikk

«Etterfølgeren» handler ikke minst om en vakker villa som blir tegnet av en arkitekt som skal få betydning for romanen. Den ble satt opp for Suzanas far, som på dette tidspunktet har blitt utpekt til Lederens etterfølger. Historien er bygget på hendelser fra landets politiske liv i 1981, da Mehmet Shehu, som hadde vært statsminister siden 1954, ble funnet i hjemmet sitt med en kule i hodet. Offisielt begikk han selvmord etter et nervøst sammenbrudd, men det ble aldri oppklart hva som egentlig skjedde. Denne historien står modell for «Etterfølgeren», som har et sug og viser en innsikt i maktens logikk av de sjeldne.

Romanen starter saklig, med en gjennomgang av Tiranas reaksjoner på funnet av etterfølgeren. Etter dette skifter synsvinklene mellom Suzana, arkitekten, en rettsmedisiner, Adrian Hasobeu (som skal bli etterfølgerens etterfølger), lederen –og endelig, gåten; etterfølgeren.

Nesten blind

Boka kretser rundt virkningene av dødsfallet, både på familien, innen politikerkretser og Tiranas befolkning. Det viser seg at partiet vil ha en selvkritikk av etterfølgeren, men på møtet, før Hasobeu kommer til orde, sier Lederen at det er seint. De skal fortsette i morgen. I løpet av natten fra den fjortende til den femtende desember dør etterfølgeren. Dette har skjedd før med en annen mann som også var høyt oppe i partiet. Og nå står etterfølgeren til «etterfølgeren», Adrian Hasobeu, for tur. Han blir også avkrevet selvkritikk.

Samtidig skjer ting i villaen. Suzan kommer over politikere som rundt midnattstider er på farens kontor med oksekjøtt og revolver. Det viser seg at villaen blir et åsted ikke bare for etterforskning og spekulasjoner, men siden den er bygget så enestående til Tirana å være, blir den et symbol. «Her starter Europa», sier en mann, og blir straffet for det. Og hele tiden er Lederens fåmælte tilstedeværelse en pine for alle. Hva tenker han? Hva vil han gjøre nå? Om og om igjen, spørsmål som i stadig mindre grad lar seg besvare. Det blir heller ikke noe bedre av at han er nesten blind. «Fra de brunsvarte pupillene var det heller ingen hjelp å få. Bare blindhetens uutgrunnelige mørke.»

Det har blitt utgitt mange romaner om den snudde virkeligheten i Øst-Europa fra kommunismens tid. Noen ganger er fortellingene som forholder seg til de virkelighetsbildene som ble skapt galgenhumoristiske, men vel mekaniske. En norsk forfatter skrev for noen år siden om et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Kadares «Etterfølgeren» er ikke bare det. Den beskriver en situasjon som er så uutholdelig at den nærmer seg det metafysiske.