Angstens dikter

Edgar Allan Poe er en forfatter som aldri slutter å engasjere. Han ble oversatt av Baudelaire, beundret av Dostojevskij og Rimbaud og avfeid som barbarisk av snobben Harold Bloom.

Utvalget som nylig er utgitt på norsk under tittelen «Mannen fra mengden», er perfekt både som innføring og som nymøte med et sentralt forfatterskap i verdenslitteraturen. Ikke minst takket være Stig Sæterbakkens kongeniale nyoversettelse eller gjendiktning, som jeg er fristet til å kalle det nennsomme arbeidet han har nedlagt.

Foreldreløs

Edgar Allan Poe ble født i Boston i 1809 og ble foreldreløs to år seinere. Han vokste opp hos fosterforeldre, bl.a i England, før han begynte å studere ved universitetet i Virginia.

Oppholdet der ble kortvarig. Etter et år ble Poe utvist. Han hadde drevet med gambling for å spe på de knugne vekslepengene han ble tilgodesett med av gudfaren sin.

Poe vervet seg i hæren og gikk to år ved West Point, redigerte litterære tidsskrifter og debuterte som poet i 1827 med «Tamerlane and Other Poems» før han ni år seinere giftet seg med sin 13-årige kusine Virginia Clemm - et sørstatseksempel pianobokseren Jerry Lee Lewis fulgte et drøyt århundre seinere, for slik å stikke kjepper i sine egne tangenter.

Clemm var svært syk. Hun og Poe delte husvære med hennes allestedsnærværende mor. Alle tre flyttet til New York, der Poe publiserte nådeløse essay hvor han lot sine samtidige forfattere få gjennomgå. Han slo seg på flaska, og Clemm døde. Poe kurtiserte holdne kvinner i noen år før han forsvant etter et fuktig bursdagsselskap i 1849. Han ble funnet igjen på gata i Baltimore og døde noen dager seinere.

Litterær næring

Edgar Allan Poe virket også som essayist og kritiker, han skrev romaner, skuespill, kronikker, vitenskapelige artikler og filosofiske avhandlinger, men det var med sine noveller han ryddet ny mark og sørget for litterær næring for kommende generasjoner av skrivere.

«Mannen fra mengden» inneholder åtte noveller og et fragment - «Fyret» - og Stig Sæterbakken skriver i sitt fine etterord at kriteriet for utvalget er enkelt: «Hva jeg anser for å være de beste av Poes psykologiske skrekkfortellinger, som også er de tekstene der han etter mitt syn er mest moderne, mest radikal.»

Poe regnes som opphavsmannen til den moderne detektivfortellingen. Med sine tre noveller om C. Auguste Dupin, den geniale amatøretterforskeren, la han grunnlaget for detektivfortellingen slik vi kjenner den. Sherlock Holmes er bare en av mange som har fulgt i Dupins deduktive fotspor. De tre novellene om Dupin er ikke med i «Mannen fra mengden». Til gjengjeld inneholder boka funklende angstjuveler om for eksempel en forhastet bisettelse, Huset Ushers fall og den svarte katten. Men det som gjør boka verdt prisen alene - om den så betvinger en byttehandel med Gamle-Erik sjøl - er tittelnovellen. Ikke noe sted lyser Poes nyskapende kraft sterkere.

Uløselig gåte

«Mannen fra mengden» blir som regel ikke ansett for å være en detektivfortelling, men det er nettopp det den er, selv om ingen forbrytelse blir påvist og mysteriet den inneholder, er uløselig. Fortellingen inneholder likevel svært mange av de elementer som seinere blir reisverket i den hardkokte detektivfortellingen, eller kanskje heller snushanelitteraturen.

Fortelleren, jeg-personen i novellen, sitter ved et vindu på et serveringssted i London og studerer menneskene som passerer forbi. Han har vært syk i flere måneder, men er nå på bedringens vei og befinner seg i en lystig sinnsstemning, og han føler en rolig, men nysgjerrig interesse for alt omkring seg. Hans iakttakelser er til å begynne med generelle og abstrakte:

«Jeg kikket på passasjerene i masser og tenkte på dem som et samlet hele. Jeg gikk videre til detaljer og registrerte med minutiøs interesse de utallige variasjoner i figur, bekledninger, holdninger, ganglag, ansikter og ansiktsuttrykk.» Slik finsikter han adelsmenn, kjøpmenn, advokater, spekulanter - samfunnets administratorer - han nagler kontoristene, to atskilte grupper, de unge med sin avleggse eleganse og de gode, gamle guttene med sine komfortable frakker og utstående høyreører.

Råere klima

Etter hvert som mørket siger på, trekker den ordentlige delen av folket seg tilbake, mengdens fornemme preg forsvinner, og den seine timen haler fram den råere del av folket. Fortelleren klokker spillerne med sine bøllekostymer og pløsete, mørke ansikter, han sirkler inn kremmere og gledes- og gledesløse piker, tiggere og drankere.

Så langt kunne det ha vært Dupin og hans deduksjon. Men så skifter fortellingen karakter.

Fortelleren får øye på en skrøpelig gammel mann, et ansikt som straks fanger hans oppmerksomhet på grunn av sitt helt spesielle uttrykk. Han forsøker å gjøre seg opp en mening om mannen basert på en plutselig forestilling om ondskap og blodtørstighet. Fortelleren føler seg plutselig ualminnelig våken og fascinert og merker en plutselig trang til å studere den gamle nøyere - å finne ut mer om ham.

Nysgjerrighet

Fortelleren skifter fra observasjon til handling. Han triver hatt og frakk og begir seg ut i mengden. En snushane motivert bare av sin egen uforklarlige nysgjerrighet som - intuitivt - er overbevist om at han er på sporet av en forbryter. Jeg skal ikke røpe mer av novellens handling - den er for spennende også i konvensjonell betydning til at jeg vil spolere den opplevelsen for jomfrulesere - men simpelthen påpeke at hele forfatterskap og filmkarrierer har blitt bygd på Poes genigrep, nemlig «fortellingen om ham er fortellingen om meg». Paul Austers «City of Glass» er et av flere verk som ville vært utenkelige uten Poes «Mannen fra mengden».

Stig Sæterbakkens oversettelse ivaretar Poes særegne ornamentalske språk, og framfor alt ivaretar han Poes markante tegnsetting og setningsbygning. Også titlene har han kjærlig presisert, f.eks: «Mannen fra mengden», og ikke «i mengden», «Sladrehjertet», og ikke «Hjertet som sladret».

Detaljer, synes kanskje noen, men det er Poes bevisste holdning til alt - selvfølgelig også detaljer - som gjør ham udødelig.

INSPIRATOR: Edgar Allan Poe har inspirert diktere fra Baudelaire til Lennon.