ROBERT HURULA. Svensk mørkemann. Foto: Universal Music
ROBERT HURULA. Svensk mørkemann. Foto: Universal MusicVis mer

Anmeldelse: Hurula - «Vapen till dom hopplösa»

Angstfylt og desperat

Sveriges nye mørkemann.

ALBUM: I desember legger et av svenskspråklig rocks største flaggskip, Kent, inn årene. Med litt godvilje kan man også si at Håkan Hellström nærmer seg 50. Skjønt, lite tyder på at karrieren til Göteborgs store sønn er over med det første. Men det er allikevel rom for nye stemmer som kan mette søta brors - tilsynelatende - utømmelige appetitt på god gammeldags melankoli på morsmålet.

Vapen till dom hopplösa

Hurula

5 1 6
Plateselskap:

Universal Music

«Styrken hans er at han skriver like gode refrenger om han er forbannet eller nedfor. »
Se alle anmeldelser

Robert Hurula er visst ingen nykommer i øvelsen. Han har lang fartstid i diverse band - kanskje mest kjent for hans tid med Umeå-punkbandet, Masshysteri. Solodebuten hans kom dog først i 2014, bejublede «Vi är människorna våra föräldrar varnada oss för». Produsert av Måns Lundberg som også står bak noen av Helströms største suksesser.

Kyndig hjelp

Nå er oppfølgeren «Vapen till dom hopplösa» her. Også denne gangen har Hurula fått hjelp av en bransjeringrev: Björn Olsson har blant annet jobbet med både Håkan Hellström og Soundtrack of Our Lives.

Men selv om den gamle punkeren er noe mer melodilett enn det som var tilfelle i Masshysteri-dagene, så har han fremdeles et pressende behov for å lufte sine innerste tanker uten å pynte på plottet. «Jag vill bara att du ska ha lika ondt som jag», synger han med desperasjon i stemmen allerede i første låt. Gitaren bades i den velkjente svenske vrengen som allerede var hørbar hos sjangerspydspisser som Imperiet for flere tiår siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Harde bud

Det blir ikke noe lystigere rundt neste sving heller: «Finns det ett helvete här, så hamnar vi väl alla där», heter det seg i oppfølgeren. Men selv om Hurula maler samtiden i dystre bilder, så er det hele tiden et ønske om noe bedre som ligger i bunn. Og han formidler det på en upretensiøs og troverdig måte, noe som gjør at du faktisk hører på hva han har å si.

Låtene hans faller naturlig på plass under historiene, mens han balanserer uanstrengt mellom pulserende post-punk og skakke, støyende ballader.

Høstens vakreste?

«Kom över nu», en sang om å ikke strekke til, drives frem av en melodilinje så knugende og vakker på samme tid at det rett og slett kiler i gåsehuden. Kanskje høstens fineste så langt? «Åtta trappor» skrur tempoet og feedbacken opp fire hakk og viser at Hurula fremdeles har koll på den gamle rebellen i seg.

Styrken hans er at han skriver like gode refrenger om han er forbannet eller nedfor. Ektefølt I sum så handler «Vapen till dom hopplösa» først og fremst om å lette hjertet og tømme hodet og Robert Hurula gjør det med hjertet utenpå skjorta og nervene i høyspenn.

Av og til er det å være ærlig og tro mot seg selv det som skal til for å lage noe genuint. Det er fort gjort å prøve for hardt, men her dreier det mest om å la historiene få leve sitt eget liv.

Tradisjonsbærer

De musikalske løsningene her har man hørt før, men Hurula gjør gamle tradisjoner med en vitalitet og en glød som gjør at sangene hans føles levende og viktige. Det er ikke alle forunt å klare det og slikt fortjener å høres. Plata slippes 23. september.