Angstprotokoller

Ekspresjonistiske høydepunkter.

Dir.: Jukka-Pekka Saraste m/TorilCarlsen, sopran, Jeanne-Michèle Charbonnet, sopran & Péter Fried, bass Oslo Konserthus

KONSERT: Og det var ikke hvilke vokalverk som helst, men to av det 20. århundres flotteste partiturer: Arnold Schönbergs monodrama «Erwartung» og Béla Bartóks skrekkopera «Ridder Blåskjeggs borg», i konsertant framføring.

Begge er distinkt forskjellige, og samtid beslektet i sin ekspresjonistiske gestus, angstprotokoller på hver sin måte. «Erwartung» klinger som seismografisk nedtegning av sjokk. Torill Carlsen tok hånd om sopranpartiet, imponerende presis og rett på tonen. Men hun har ikke en stemme av det store format som musikken krever. Det svære orkesterpartiet er formidabelt, en stemmevev som absorberer sjokkbølgene, men også med lange partier modulert velklang, som Saraste fikk til å låte tett, distinkt og tydelig.

Og så «Ridder Blåskjegg», der borgen åpenbarer seg som redselskabinett slik at vi kan høre både sukk og skrekkvisjoner gå gjennom hele orkestret, fra topp til bånn.

Péter Fried fylte basspartiet fint, mens sopranen Jeanne-Michèle Charbonnet forstyrret foredraget med en vibrato til tider var av en art at det var umulig å oppfatte hvilke tonehøyder hun befant seg på. Men dramatisk kraft hadde hun, i massevis.

Bartóks orkesterparti er helt eventyrlig sterkt gestisk og tydeligere enn Schönbergs ekspresjonistiske mareritt. Det lyser og skinner, når det da ikke framstår som klingende redselsscener. Saraste førte an eksemplarisk. Ikke et øyeblikk grodde orkestersatsen til, og dramaet ble formgitt mesterlig. På noen av høydepunktene var det som om musikken skulle briste, nøyaktig slik Bartók har foreskrevet det.