Ani DiFranco

DiFranco i god gammel form.

CD: Politisk idealist, bifil feminist, produktiv platedirektør, mange ord har blitt brukt for å beskrive Ani DiFranco (32). Men først og fremst er hun en særegen vokalist og låtskriver. Album nummer seksten er innspilt «live» i studio som det heter, og DiFranco leker mer med stemmen og melodiene enn noen gang. Det er få sjangere som passer så godt til lek som jazzen hun omfavner på flere spor, blant annet den flotte åpningen «Promised Land» og låten «Oh My My», med et komp som kunne vært hentet fra en improøvelse på Blå. DiFranco krever mye av deg som lytter og skriver ikke radiohits. Denne gangen har hun dempet aggressiviteten, uten å forlate den harde folkrocken og sitt funky kassegitarspill. Og akkurat idet du tror hun har blitt harmonisk, smeller hun til med den messende og ordrike monologen «Serpentine», sterkt og nesten smertefullt.