Anmeldele: «Skammerens datter»

Et eventyr som ikke har noe imot å bli skittent på hendene.

FILM: I den såkalte virkeligheten kjemper som regel et land med et annet om samme territorium. I popkulturen kan utvidelsen av ett fantasirike gjøre at de andre også vokser.

Den påkostede danske «Skammerens datter», som er basert på Lene Kaaberbøls roman, ville neppe fått så uhorvelig mye penger til å bygge opp sitt langstrakte fantasiland, om den ikke hadde hatt noe av den samme blandingen av eventyrlighet og brutalitet, skjønnhet og skitt, som verdens favorittfabel «Game of Thrones». Drager er det visst også.

Dansk fantasirike
I en krok av dette fantasiriket, Dunark, bor Dina (Rebecca Emilie Sattrup). Dina og moren Melussina (Maria Bonnevie). Dina og moren er begge «skammere». Andre mennesker ser ned og viker unna når de ser dem, fordi de har evner som gjør at hvis de ser noen i øynene, kan de se hva i livet sitt de skammer seg over.

Dette er et fiffig premiss og en bro mellom det middelalderske og det moderne: Kvinnene som blir kalt hekser er egentlig en slags terapeuter, som har som jobb å få andre til å konfrontere det de skyver unna, det de gjør selv om de vet det er galt.

Tingenes tale
Men så drepes fyrstefamilien i Dunark, og Melussina blir tilkalt for å granske blikket til den overlevende fyrstesønnen Nicodemus (Jakob Oftebro), som mistenkes for mordet, for å finne ut om han er skyldig. Dermed trekkes både hun og datteren inn i hoffintrigene.

Dunark er en nydelig verden i en blek palett, som får liv og troverdighet gjennom regissørens tydelige interesse for ting, for verktøy og arbeid. Når et kupp gjør at den gamle fyrstefamiliens bannere blir skiftet ut, ser vi hvordan de nye flaggene lages og farges. De som passer på dragene, har spesielle våpen og innretninger i tungt tre egnet for å styre beistene hit og dit. Det overnaturlige gir inntrykk av å være normalt, noe man driver med på daglig basis, ikke noe som er funnet opp for en films skyld.

Står ikke stille
Men der scenografen farer av sted med god oppdrift under vingene, snubler manusforfatteren etter. Så mye av det som sies i første del av «Skammerens datter» er flate redegjørelser for lovmessigheter og samfunnsforhold, der folk ramser opp sin egen leksikonbiografi snarere enn å knytte bånd seg i mellom.

Dina og Nico er brått nære venner uten at forholdet mellom dem har blitt skikkelig etablert. Som tilskuer vil jeg gjerne stå stille og se meg litt om i de påkostede og praktfulle omgivelsene, men handlingen piskes videre i tempo den ikke er helt bekvem med.

Jakob Oftebro spiller med en fin åpenhet, og et hint av veikhet, i rollen som den utsvevende tronarvingen. Men etter det innledende tilbakeblikket gir ikke rollen ham mange nyanser å ta tak i, og frem til sluttminuttene er han i stor grad henvist til én modus.

Det er også Maria Bonnevie, som hadde fortjent mer bakgrunn og handlingsrom. Kanskje blir det mer av dette i oppfølgeren som det åpenbart legges opp til. Og Dunark er et sted hvis farer det unge publikummet sikkert kunne tenke seg tilbake til.