BOK MED STORE MANGLER: Tron Øgrim, sjefstaktikeren i AKP m-l, har nå fått sin egen biografi, ført i pennen av ml-veteranen Bo Brekke. Boka har store mangler, mener Dagbladets anmelder. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX
BOK MED STORE MANGLER: Tron Øgrim, sjefstaktikeren i AKP m-l, har nå fått sin egen biografi, ført i pennen av ml-veteranen Bo Brekke. Boka har store mangler, mener Dagbladets anmelder. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIXVis mer

Anmeldelse: - Gang på gang - ja, nærmest hele tiden - spår Tron Øgrim feil

Bo Brekke skriver Øgrim-biografi til hjemmepublikummet.

ANMELDELSE: Det ble for noen år siden varslet to biografier over Tron Øgrim, ml-rørslas inspirator, hovedstrateg og ideologiske factotum. En skulle skrives av Håkon Kollmannskog basert på intervjuer fra hovedoppgaven hans om ml-rørsla.

Men de etterlatte ville ikke ha Kollmannskog. Muligens var han for ung.

Derimot ønsket de at ml-veteran Bo Brekke skulle skrive. Det har han gjort, med full tilgang til etterlatte papirer.

Rastløs depresjon

Det er blitt en livsskildring fra begynnelse til slutt (1947-2007). Boka er naturlig delt i to deler. Skillepunktet kommer der ml-rørsla går ideologisk konk etter mange intense år med høy aktivitet.

På begynnelsen av 80-tallet var hey-dagene tilbakelagt, og «partikrisa» satte inn for fullt.

Ml-erne var demotiverte og slitne, og mens noen kamerater ufortrødent gikk videre anført av Pål Steigan, sank Øgrim inn i rastløs depresjon der han prøvde seg på mange ting uten å få vind i seilene. Etterhvert ble han en ensom outsider som gikk mer og mer i oppløsning. En tragisk historie. Den blir bokas styrke.  

Forfatteren inngikk en pakt med familien da de ga ham tilgang til Øgrim-papirene:

«De satte ett krav før de sa ja, og det berørte privatlivets fred i én spesiell sammenheng. Jeg godtok det kravet og har i skriveprosessen sett at det var uproblematisk».  

Det er lett å gjette hva dette er, men hva sier utsagnet om forfatterposisjonen? Brekke bedyrer at han ikke skriver på oppdrag fra familien, men er det ikke det han faktisk gjør? Helheten tyder på det.

Under enhver kritikk?

Forfatteren viser stor omsorg for Øgrim - en nesten rørende omsorg. Klart det var lett å bli begeistret for Øgrims gode sider, hans sprudlende vesen og uformelle stil.

Men det finnes flust av historier om kynisk maktspill, manipulasjoner, grov språkbruk og herjing av alle slag.

En biograf behøver ikke fråtse i sånt, men det blir altfor tynt når Brekke formulerer seg slik om manipulasjonene foran landsmøtet i 1980:  
«De brukte partimodellens regleverk til å sikre landsmøtedelegater som var lojale [...] Tron var med på dette, og det var ingen seier for demokratiet. Hans oppførsel på en landsmøteforberedende konferanse i Bergen skal for eksempel ha vært under enhver kritikk.»
 

Hva var det han gjorde i Bergen - i detalj? Hvorfor forteller ikke Brekke det?

Jeg tipper det er fordi han gjennom hele boka forsøker og forsøker og forsøker seg på den håpløse oppgaven å gjøre selveste Øgrim til demokratisk innstilt anti-stalinist.

Han kommer med mange eksempler på at Øgrim stilte seg tvilende til den diktatoriske partimodellen og at han sinnelagsmessig alltid ønsket «brei front».

Brekkes hovedforklaring på at dette ikke gikk, var at Dagbladet og SF, særlig Finn Gustavsen, hetset og foraktet Øgrim. Han ble «demonisert». Det var en ond konspirasjon, og Øgrim ble hele tiden urettferdig behandlet.

Å vinne terreng

Men hva var egentlig «breifront», Brekke? Var de som ble invitert med i frontene bare slemme og dumme når de ikke ville være med? De visste muligens noe som Øgrim & co håpet at de ikke visste. De visste kanskje at stalinist-partiers invitasjon til breifront er taktikk for å vinne terreng.

Mange hadde erfaringer med ml-eres inntog i det som med et nedsettende uttrykk ble kalt «frontorganisasjoner».

De kan jo ha tatt feil, de 99,3 prosentene som ikke lot seg overbevise av øgrimianerne. Det går an å argumentere for det, men da må de ulike sidene drøftes seriøst. Brekke viser gjennomgående berøringsangst for de dype problemstillingene i venstresidig politisk tenkning om strategi og taktikk, utopi og virkelighet, direktiver og lydighet. Det er ødeleggende for en bok om ml-rørslas utvilsomt største taktiker.
   

Ubeleilig rival

Boka har store svarte hull. Det traumatiske oppgjøret med den såkalte Hovden-gruppa nevnes overhodet ikke. I dette var Øgrim en slu spiller som klarte å utmanøvrere streikelederen Kjell Hovden - en mann han så på som en ubeleilig rival. Metodene han anvendte for å få dette til var, la oss si ... spesielle. Kanskje typiske? Dette skulle vært drøftet.  

Brekke har ikke satt opp noen litteraturliste, har ikke noteapparat og gir ingen innsikt i hvordan han har jobbet. Hvem har han snakket med, mye og lite?

Tidsangivelsene er ofte tilfeldige og forvirrende, og det mangler sammenlikninger med hva som foregikk i andre organisasjoner eller i andre land. Det blir vanskelig å skjønne om Øgrim var unik, eller om det fantes sånne også andre steder. Vitner utenfra, fra Sverige eller Danmark, kunne gitt dybde til bildet.   

Spåmannen som bommer

Hos Brekke er det stadig de andre som misforsto. De så ikke at Øgrims analyser og spådommer var framsynte. Men var de det? Nei, det er jo nettopp det de ikke var. Gang på gang - ja, nærmest hele tiden - spår Øgrim feil. Hvorfor er såkalte venstreintellektuelle besatt av å utsi bombastiske spådommer? Drøft det, Brekke!  

I noen år spilte Øgrim rollen som dataguru. Men heller ikke her var han særlig klarsynt. Han mente internett-revolusjonen ville innføre kommunismen via en alternativ rute, og at Linux og Wikipedia ville danke ut monopol-trollene. Opphavsrett var ikke relevant - alt ville bli fritt tilgjengelig. Big party!   

Ungdomsfadesene

Alle som lever av opphavsrett til kreative ytelser, er bekymret for pirateri. Kanskje det er en tråd her. Ml-prosjektet hadde selv innslag av pirateri, ikke minst i ungdomsdyrkingen. Det fandenivoldske, respektløse, løgnaktige og arrogante er ungdommens prerogativ. En av Øgrims tragedier var at han tviholdt på disse ungdomsprivilegiene.

Med den ene ungdomskampanjen etter den andre som endte i fadese, burde han kanskje innsett at lav alder ikke er noen quick fix for samfunnsproblemer.

Når eldre menn gjør seg avhengige av ungdommens safter, er det ikke rart de blir deprimerte ettersom kroppen forfaller. Øgrim var sønn av en kløktig ernæringsfysiolog, men hennes kunnskap beit ikke på. Hans fortrengning av hva han egentlig visste om sunt kosthold og god livsførsel, er kanskje det beste bildet på ml-analysenes havari.    

Lesehest og muddervulkan

Øgrim framstilles i boka som usedvanlig kunnskapsrik, med flere bøker i hylla enn hele Grünerløkkas bibliotek. Han leste alltid og kræsjet med en stolpe mens han leste på skoleveien. Likevel tok han aldri eksamener.

Hans kunnskaper var eksentriske, arbitrære og vriene å etterprøve. Om noen ville stille ham til veggs, hadde han alltid andre kort å spille ut.

En slik kunnskapsstrategi kan kanskje kalles en «muddervulkan», et uttrykk Øgrim selv brukte om borgerpressas forvrengning av «sannheten om Kampuchea», en sannhet som viste seg å være løgn. Han var en besatt lesehest, men ingen sannhetsvenn.  

Biografiens manglende problematiseringer gjør Tron Øgrim til en kjedeligere person enn han var.

Når boka så konsekvent underspiller de ville motsetningene som preget mannen, må det virke uforståelig for yngre lesere at han hadde slik tiltrekningskraft.

Men det er vel ikke de yngre leserne Brekke skriver til. Han skriver til familien og til dem som vil legge et sløvt forsonende slør over hva det hele dreide seg om. Han skriver til seg selv.