Foto: Promo
Foto: PromoVis mer

Anmeldelse: «+-» utfordrer ikke, men vi liker den

Mew senker skuldrene.

ALBUM: Mew har alltid vært særingen i flokken. Helt siden gjennombruddet med briljante «Frengers» har de vært et band som ikke helt har funnet seg til rette i rigide sjangerbåser. Danskene har en åpenbar popsensibilitet, men har også vondt for å ty til standardiserte strukturer.

At Mew har vært flasket opp på progrock gjennom oppveksten i Hellerup, må nesten være hevet over enhver tvil. Proginspriasjonen er også en av de viktigste bestanddelene i bandets særpreg. Vokalist Jonas Bjerre trives også best i samme stemmeleie som progmentor Geddy Lee fra Rush, selv om han er hakket mykere i fraseringene.

Enkle virkemidler Disse elementene har fremdeles sin plass på «+-», men blir her mer som smakstilsetninger å regne. Plata er den som til dato tar færrest avstikkere, bråker minst og er i det hele tatt ganske medgjørlig tvers gjennom. Kjedelig da, vil sikkert de fleste spørre seg? Egentlig ikke, for Mew er, takk og lov, mer enn bare eksotiske smakskombinasjoner — de kan skrive låter med enkle virkemidler også.

«Satellites» er en svulmende poprocker, akkurat passe pompøs, med stjernedryss i instrumenteringen. «Witness» er Mew sin tolkning av dansepunken som herjet for ti år siden. Hakket mer skakk i denne tapningen, men funksjonibel nok.

Verdig tilsvar I tillegg så lyser de opp himmelen med vakre semiballader som «Making Friends» og «Water Slides», og for deg som trenger det langstrakt og litt storslagent, så har de timinutteren «Rows» i bakhånd.

«+-» er ikke det mest oppsiktsvekkende eller interessante albumet Mew har laget, men for et band som allerede har kommet seg opp de største klatreveggene, er dette et verdig tilsvar på en slags «been there, done that»-tankegang.

Anmeldelse: «+-» utfordrer ikke, men vi liker den

Det er lov å ta to skritt tilbake og nyte hverdagen også.