Anmeldelse: a-ha - «Cast in Steel»

Søvndyssende a-ha-comeback.

Foto: Universal
Foto: Universal Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: Det ville være en overdrivelse å si at årets a-ha-comeback er etterlengtet. Misforstå meg ei, vi trenger a-ha og det er selvsagt hyggelig at de lager ny musikk sammen.

Problemet er bare at de har skilt lag/sagt at nå er det slutt såpass mange ganger at «ulv, ulv»-effekten kverker noe av overraskelsesmomentet. Da de takket for seg i 2010 var det de færreste som trodde at de hadde sett det siste av Norges største pop-eksport gjennom tidene.

Retrovibb Påskuddet denne gangen var et forlokkende tilbud fra festivalgiganten, Rock in Rio, hvor a-ha etter sigende satte publikumsrekord på sagnomsuste Maracanã Stadium da de spilte der i 1991. Reaktiveringen sammenfaller også med 30-årsjubileet for debutplata, «Hunting High and Low» som kom i 1985.

Det er tydelig at a-ha ønsker å gjenskape noe av den samme følelsene. På omslaget er den gamle logoen tilbake, bildet er i gråblå toner, oppstillingen av bandet er nesten identisk: Magne, Morten og Paal. De må gjerne være 30 år eldre, men de holder seg uforskammet godt. Det gjør musikken deres også, både den gamle og den nye — når de treffer, vel å merke.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer