ALBUM: Det ville være en overdrivelse å si at årets a-ha-comeback er etterlengtet. Misforstå meg ei, vi trenger a-ha og det er selvsagt hyggelig at de lager ny musikk sammen.

Problemet er bare at de har skilt lag/sagt at nå er det slutt såpass mange ganger at «ulv, ulv»-effekten kverker noe av overraskelsesmomentet. Da de takket for seg i 2010 var det de færreste som trodde at de hadde sett det siste av Norges største pop-eksport gjennom tidene.

Retrovibb Påskuddet denne gangen var et forlokkende tilbud fra festivalgiganten, Rock in Rio, hvor a-ha etter sigende satte publikumsrekord på sagnomsuste Maracanã Stadium da de spilte der i 1991. Reaktiveringen sammenfaller også med 30-årsjubileet for debutplata, «Hunting High and Low» som kom i 1985.

Det er tydelig at a-ha ønsker å gjenskape noe av den samme følelsene. På omslaget er den gamle logoen tilbake, bildet er i gråblå toner, oppstillingen av bandet er nesten identisk: Magne, Morten og Paal. De må gjerne være 30 år eldre, men de holder seg uforskammet godt. Det gjør musikken deres også, både den gamle og den nye — når de treffer, vel å merke.